Rop over havet

Poetiske tråder i historisk stoff

Rop over havet er Berit Vatne Viks tredje bok om Gudrød Gudrødson og slekten hans på Vestlandet i siste halvdel av 900-tallet.

Mens de første bøkene, Leirfuglen (1999) og Reise med vinden (2000) handlet om unggutten og høvdingsønnen Gudrøds kvaler med å velge mellom å bli (kunst)håndverker eller kriger og mellom den vakre Birgitt i Skottland eller Ingeleiv hjemme på Fitjar, så handler årets bok om Gudrød og Ingeleivs sønn Torarin. Han står ved et liknende veiskille i livet som faren. Skal han bli hjemme, skal han kjempe for å bli konge eller skal han våge å gå i oldefaren Torarin skalds fotspor; å dra til Hjaltland (Shetland) og arbeide med å ”gni blanke” de versene som «lagar seg (…) i hjarta hans»?

Etter en hard vinter er det dårlig med mat for Torarin og familien. Tolv år gammel blir han sendt vest over havet for å hjelpe til med å hente hjem korn fra Orkenøyene. Før han kommer til Orkenøyene, oppholder han seg en måned på Hjaltland der han både finner oldefarens dikterhytte og møter den unge Hallgjerd som han lover å komme tilbake til. På turen vestover har Torarin også et annet oppdrag. Faren har bedt ham om å finne Birgitt og gi henne en gullsølje som ble stjålet fra slekten hennes for lenge siden.

Vatne Vik bygger fortellingen om Torarin opp i små, skisseaktige scener. Selv om hun benytter en tredjepersonforteller, så er det som fortelles sanset gjennom Torarin:

Torarin sit på svaberget bortanfor båtbyggjeriet og ser på sjøen som fjører ut. Flod og Fjøre. Liv og død. Kven styrer flod og fjøre og liv og død? Han veit ikkje. […] Det sitrar i han her han sit og kjenner på lengsla etter det ukjende. Etter fridom. Styra sitt eige liv under stjernene.

Selv om det selvsagt er lettere for en leser som har lest de to første bøkene om Gudrødson-slekten å forbinde de mange navn og steder med hverandre, så er Rop over havet absolutt en bok som kan leses for seg selv. Kanskje krever den litt arbeid i begynnelsen, at man tar seg tid til å nøste og binde sammen. Til hjelp i dette arbeidet er boken utstyrt med tre ættetavler bakerst i boken. Der finner man opplysninger om hvilke personer som inngår i de ulike bøkene, hvordan de forholder seg til hverandre og hvilke av personene Vatne Vik har diktet opp og inn i Harald Hårfagre- og Eirik Blodøks-ætten.

Det som særmerker både denne og andre av Vatne Viks tekster, ikke minst den uendelig vakre Dagen om natta (2003) om leprasmittete Ingebjørg på 1850-tallet, er den nærheten til hovedpersonen som moduleres i språket. Torarin vil bli skald. Når han hører tonene fra en fløyte, lager det «seg ord i han til tonane. Vakre ord. Ord som bryt med mønsteret til dei gamle skaldane. Bryt endå meir enn orda til Øyvind Skaldespille.» Og Øyvind Skaldespille, Norges kanskje mest kjente skald, har Vatne Vik diktet inn i fortellingen ved at han skal være far til Hallgjerd.

Mens Vatne Vik i Leirfuglen kanskje også forsøkte å la det historiske sporet komme til uttrykk gjennom valg av nærmest arkaiske ord, noe som av og til fikk teksten til framstå som litt lukket for unge lesere, så er kunnskap om fortiden en sterk, men ikke påtrengende og belærende tråd, i tekstveven i Rop over havet. På Fitjar har Torarins far latt bygge en kirke. Den irske munken Patrik har vært trell, men har fått fritt leide til Irland. Patrik har valgt å bli og «Torarin blir aldri trøytt av å høyre forteljingane. Han følgjer tankane hans ut i den verda munken kjem frå. Patrik har ein gong gjort den lange reisa til Roma og helsa på paven ved Peters stol. Han har høyrt gjete alle bøkene i byen Aleksandria.»

Årets bok slutter på en måte som kan legge grunnlag for flere utgivelser om Gudrødson-slekten og det er ønskelig at det kommer flere vakre bøker fra Vatne Viks hånd, men kanskje skal det også legges arbeid ned i å gjøre bøkene særlig tilgjengelig for den lesergruppen de er ment for.