Tittel: Roselill og vennene hennes
Tekst: Josefine Ottesen
Illustratør: Pernille H. Jensen
Oversetter: Hulda Westberg Sparbo
Forlag: N.W.DAMM & SØN
Årstall: 2007
Antall sider: 156

ISBN 978-82-04-13020-4

Roselill og vennene hennes

Søt sak, verken mer eller mindre

I Danmark er den prisbelønte Josefine Ottesen en kjent og kjær barnebokforfatter med et imponerende antall utgivelser bak seg, særlig innenfor fantasysjangeren. Eventyrfortellingen Roselill og vennene hennes er den første av foreløpig fem bøker i serien om den lille feen som bor i en rosebusk i Sommerlandet. Det er søtt; veldig søtt, men evner ikke å gripe meg på noen dypere måte. Mesteparten av historien er glemt idet jeg legger boka fra meg.

Detaljrikdom
Visuelt sett er boka nydelig og full av søte detaljer. Ved siden av teksten og i starten av hvert kapittel finner vi nyperoser drysset utover. Med et litt større format på boka, hadde dette kommet enda mer til sin rett. Pernille H. Jensens illustrasjoner er fargerike, detaljerte og vakre. Streken hennes er aller best når den heller mer mot karikaturen, som i tegningen av den onde trollkonen som har forhekset det hvite marmorpalasset og alle de som bor der. Jensen har utstyrt henne både med hengebryster og kraftig behåring på armene. Originalt og morsomt.

Vellet av illustrasjoner gjenspeiles i tekstens mange detaljer. Forfatteren bruker mye plass på å presentere mange av figurene i Sommerlandet. Noen er hentet fra eventyrene, som troll, feer, små mus, havfruer, og en hel liten kongefamilie. Andre er mer originale, som Bekkemannen og Elvekongen. Det blir etter hvert for mange figurer å holde rede på, noen blir for enkle, og andre er direkte overflødige, synes jeg. Historien får et omstendelig og kronglete preg på grunn av dette, og fremdriften blir for dårlig i enkelte sekvenser.

Flere parallelle historier
At Ottesen bruker mye tid på beskrivelser går altså på bekostning av spenningen. Det samme gjør de mange parallelle historiene som foregår i boka. Det er ingenting i veien med flere underhistorier, men her har ikke forfatteren gjort det tydelig nok hvilken som faktisk er hovedhistorien. Først halvveis i boka møter vi den fæle trollkjerringa som er presentert bakpå boka og på de første sidene. Endelig begynner det å svinge litt. Dialogen mellom henne og den forheksede prinsessen hun har adoptert, er morsom og har mange gode poeng. Men så forlater forfatteren hovedhistorien igjen for å fortsette med en ny underhistorie.

Flere av underhistoriene er både vakre og spennende, og har interessante karakterer. Vi får blant annet høre om musen Karl Gustav som må kjempe for å få gifte seg med Frida som han elsker. Historien om den underlige Bekkemannens sønn som er blitt forhekset er også fin, men blir litt borte mellom alle de andre. Det er tydelig at forfatteren har en blomstrende fantasi, så boka hadde tjent på en renere og ryddigere inndeling, eller en kraftig nedskjæring. Ottesen skal allikevel ha honnør for at hun samler trådene til slutt, selv om løsningen på hovedhistorien blir vel lettvint og hurtig behandlet.

Første bok i en serie
Roselill og vennene hennes er den første boken i denne serien som er blitt oversatt til norsk. Hulda Westberg Sparbo har gjort en fin jobb med oversettelsen av Ottesens friske og blomstrende språk. Noen steder skinner den danske ordstillingen litt igjennom, slik at det virker noe tungt.

At bøker kommer ut i serie behøver ikke å bety noe for kvaliteten, så lenge forfatteren lar hver bok stå på sine egne ben. Det må være en hovedtanke som blir forfulgt i hver bok, synes jeg. I dette tilfellet får jeg mistanke om at ønsket om å presentere en verden har gått på bekostning av historien som skal formidles. Hvis man skal sammenligne med andre førstebøker, kan man trekke frem Det magiske egget som tidligere har vært anmeldt her på barnebokkritikk. Denne boka er også svært detaljrik og presenterer et helt univers i løpet av de første sidene. Men så veves dette inn i en svært spennende hovedhistorie, og forfatteren levner aldri noen tvil om hva som er målet i boka. I en annen bok som ligger innenfor samme sjangeren, Morgenkåpedyrets lille, store verden, er hvert kapittel en avsluttet historie. Det er proppfullt av detaljer, men allikevel virker ingenting overflødig, og det ødelegger heller aldri for historien. I tillegg har boka en hovedtanke som omfatter det hele. I lyset av disse to, må jeg dessverre konkludere med at Roselill og vennene hennes er en søt sak, men heller ikke noe mer.



Skrevet av:
Kommentarer