Roterende himmellegemer satt i system

Å bli født den 29. februar er ingen spøk for bursdagsglade barn, siden det går fire år mellom hver mulighet for «ekte» feiring. Sara, hovedperson i Tidsreisen, deler denne noe ublide skjebnen med all verdens skuddårsbarn. Boken begynner med at hun våkner 28. februar et helt vanlig år, og får øye på en liten eventyrlignende skikkelse, kalt Piero. Sara klager sin nød over manglende bursdagsdato til Piero, som tilfeldigvis er en tidsreisende. Dermed er historien i gang, for Piero vil lære henne om kalenderens historie.

Først drar de til Babylon og får vite om månemålere. De reiser videre til Egypt, der de laget presise kalendere ved å måle vannstanden i Nilen. Ferden går videre til Roma, der Julius Cæsar innførte nye måneder i en kalender som den gang var i utakt med årstidene. Fortellingen er dialogdrevet, og i samtalene står Piero for kunnskapen, mens Sara er den som stiller spørsmål, reflekterer og undrer seg. Hun minner om et oppvakt barn i elleve-tolvårsalderen, muligens noe eldre.

Matematikk som system

Det er et stort pluss for boken at forfatterne er utdannede matematikere. Matematikk kan være vanskelig og abstrakt, men i boken blir matematikk og beregninger, det som kalenderen bygger på, presentert som løsninger på konkrete og praktiske observasjoner. Her er mye «håndfast» matematikk. Forfatterne lykkes også i å formidle forståelsen av matematikk som et abstrakt system. Den beste eksempelet er når boken forteller om babylonernes matematiske sekstitallssystem, som er helt forskjellig fra vårt titallssystem. Likevel finner vi rester av babylonernes matematiske system i måten døgnet er delt opp på. Slike og lignende eksempler skaper en fin forståelse for hvordan matematikk har systematisert verden.

Doserende partier

Tidsreisen lærer leseren at det å måle år, måneder, dager, timer, minutter og sekunder henger sammen med observasjon av himmellegemer. Det handler om å finne lovmessighet som forklarer himmellegemenes bevegelser. Nå vet vi at jorden bruker ca. 365, 25 dager på å rotere rundt sola. Det er det som gjør at vi trenger skuddår. Vi vet at månen roterer rundt jorda, og at jorda roterer rundt sin egen akse. De beste kapitlene i boken illustrerer slik teoretisk kunnskap. For eksempel reiser Sara og Piero til verdensutstillingen i Chicago i 1893 for å kjøre tekopp-karusell. Enhver som har snurret rundt og rundt tekoppen, som samtidig snurrer rundt med karusellen, skjønner sammenligningen med «jord-tekoppen» og sola.

Ikke alle eksemplene fungerer like godt som illustrasjoner på vitenskapelige fakta. Når Piero tar Sara med til Nordpolen for å lære henne at jordaksen står på hell, blir stedet mest som en kulisse. Piero minner mest om en doserende professor foran power-pointen. Noe lignende skjer på skuten de reiser til, der Piero skal forklare hva lengde og breddegrader er. Kapitlene hvor det blir noe stillestående enetaler er en påminnelse om at forfatterne formidler stoff som i utgangspunktet er nokså avansert. Det er ikke nødvendigvis en svakhet at enkelte kapitler krever mer innsats enn andre, for innsatsen betaler seg i form av større forståelse for matematikk og astronomi.

Flere slike sakprosabøker!

I grunnen trengs det flere populærvitenskapelige bøker for barn og unge smidd over samme lest som i Tidsreisen. Det vil si bøker som både fungerer som en underholdende fortelling, og som samtidig handler om å forstå vitenskapens noe kronglete vei mot økt kunnskap. Her går vi fra oldtidens astronomiske observasjoner til skuddårsbarnas bursdagsproblematikk. Boken har et eget kapittel kalt kalenderfakta, og er ellers utstyrt med lister over ordforklaringer og kildereferanser. Det er også funnet plass til en håndfull oppgaver og øvelser. Underveis dukker det opp en og annen illustrasjon i form av forholdsvis enkle sort-hvitt tegninger, men i Tidsreisen er teksten viktigst, og en kilde til næring for kunnskapstørste barn.