Tittel: Rottekrigen Bok 1. Codys arv
Tekst: Einar A. Lund
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2011
Antall sider: 415

ISBN: 9788205408821

Rottekrigen bok 1. Codys arv

ROTTEKRIG I SVART-HVITT

Etter første episode av den episke krigen mellom svartrottene og brunrottene i Oslo by er ettersmaken av rasekrig og patriarkalske verdier ubehagelig å svelge.

Historien er enkel. I Oslo by er brunrottene tallmessig overlegne og ute etter å utrydde svartrottene. Svartrottene er nødt til å bli med i krigen, og utfallet er slett ikke gitt siden svartrottene er fullstendig overlegne når det gjelder kultur, disiplin, lojalitet, intelligens og krigskunst. Med kvessede tenner og klør snitter de lett som ingenting strupene over på de dumme og onde brunrottene:

    Junker og Arkan hadde kurs rett mot hverandre. Med et kort skrik sprang Arkan mot Junker, presset ham bakover og flenget opp brystet hans med en forklo. Junker falt bakover i gresset med Arkan over seg, og de ble liggende og vri seg i gresset, sammenfiltret, hoggende og klorende. Plutselig vred Junker seg til siden og spratt på beina, og før Arkan hadde kommet seg opp, gjorde Junker det Cody hadde sett Barok gjøre flere ganger. Lynraskt var han på ryggen av Arkan, dro hodet hans bakover med forklørne og bøyde seg over den vilt sprellende brunrotta, skar over halsen hans med tennene. Junker tørket blodet fra snuten og fortsatte kampen. Cody kunne se hvordan han blødde fra flengen i brystet. (s. 344-5)

Som det fremgår er det ikke første gangen hovedpersonen, ungrotta Cody, er vitne til et slikt drap; det har gått en viss rutine i dem innen fortellingen har nådd side 345. Beskrivelsene av kampscenene er i det hele tatt temmelig grafiske, som det heter. Men sett fra det perspektivet leseren holdes fast i, er volden berettiget; det er svartrotterasens overlevelse det gjelder, og det gjør det naturlig for leseren å velge den strupesnittende siden.

En sønns rette valg
Etter de senere årenes fantasy-skred er det lett å kjenne igjen grunningrediensene i fortellingen: Svartrotteungdommen Cody er den utvalgte som skal vinne krigen for sine svartrottefeller med sine seerevner og sitt krigerske mot. Men det er lenge siden jeg har sett de patriarkalske kjerneverdiene så ublutt resirkulert i fantasylitteratur for barn og ungdom: Cody har arvet sine seerevner av sin legendariske kamprottefar. Av forbilder som Junker, Barok og Slafs, som inkarnerer maskulinitetens beste egenskaper (for eksempel skjønnhet, selvbeherskelse, mot, handlekraft, lojalitet, ridderlighet og intelligens), skal han trenes opp til selv å bli en morderisk, barsk og karslig kamprotte med kvessede tenner og klør. De maskuline grunnverdiene er behørig kontrastert med kvinnelighetens dyder: Codys amorøse følelser og mannlige beskytterbehov vekkes av den søteste lille musa… Codys mor er moderligheten inkarnert. Svartrottehunnene er brunrottenes krigsbytter som kamprottene må beskytte. (Brunrottene dreper fiendens hunner og barn, det gjør aldri svartrottene.) At svartrottene også har begynt å trene hunrotter til kamp, synes så langt i fortellingen mer å være en pliktmessig konsesjon til Hermine og hennes mange fantasysøstre, enn det varsler en omveltning i dette maskulint dominerte, klanbaserte, hierarkiske kaste-univers. Dessuten dør disse jentene fort. Her er selvsagt Cody, som er en feminisert Camembert- forkjælt Vindern-rotte, en usannsynlig helt, men bok én ender med at han innser sine seerevner, oppdager sitt kamprotteinstinkt og heltemodig aksepterer arven etter faren,

    for å hevne det de brune hadde gjort mot Frøya [den søte musa], Kree, og Slafs, mot de blindede kamprottene , de forsvarsløse svartrottehunnene og mot ungene. Og selv om en liten stemme fremdeles protesterte inni ham, måtte han velge kamprottelivet og drepingen. [s. 405)

Oslos kloakksystem
For Oslo-barn er det utvilsomt et bonus at det lar seg gjøre å følge fortellingens utvikling på bykartet, selv om det meste foregår under bakken, i kloakksystemet. (For barn som ikke er kjent i Oslo, er bykartet tegnet opp på innsiden av permen.) Her resirkuleres også stereotypiene om byen: På Vindern og Bygdøy bor rottene i herskapsvillaer, på Grønland bor de på søppelfyllinga. På vestkanten snakker de rent og kan fremmedord, men på østkanten snakker de dialekt og behersker fremmedord dårlig. Til og med er østkantkattene farligere enn vestkantkattene. Fantasien om denne underverdenen av episk krig hvor dyr som krabber, kråker, falker, ørner og svaner allierer seg med den ene eller den andre siden, hvor det finnes kjempe-skolopendere større enn rotter i avløpssystemet og hvor rottene kan bebo veggene i ethvert hjem, er selvsagt pirrende, om en bor i Oslo eller i Ålesund. Innbilningskraft kan drive det langt når det er dyr i hovedrollen.

Rett fram handling og mye snakk
Rottekrigen bok 1 starter i barndommens fredelige, feminiserte rike på Vindern. Codys oppvåkning skjer via et opphold i hovedkvarteret på Grønland, hvor han og leseren blir introdusert for brunrottenes absolutte nedrighet og svartrotteklanens overlegne organisasjon og – ja – menneskelighet. Den ender med et ferieopphold på Bygdøy som avbrytes av det første store slaget, hvor krigens redsel avsløres og hvor det blir gjort et kall på Codys evner som han ikke kan motstå. Det er en handlingsmettet fortelling, som av og til stanser opp fordi rottene ikke bare sloss og dreper på den barskeste måten uten nøling og tvil, men sågar liker å barske seg med gjensidig verbal skittkasting og utskjelling før de går løs på hverandre. Fortellingen er enkelt, kronologisk komponert. Perspektivet ligger stabilt hos Cody. Bortsett fra praten og de ganske mange detaljene som en må få med seg for å få oversikt over universet, er det ingen komplikasjoner, verken tekstlig eller fortellingsmessig som vil hemme den som leser for spenningens skyld. Om leseren skulle glemme viktig informasjon i løpet av de mange sidene, er det bare å slå opp i registeret bak. Slik jeg tolker trådene som første bok har lagt ut, kommer Codys krig til å bli hans dannelsesreise som han vil komme ut av lutret for blodtørstighet og voldsforherligelse. Slik vil en viss moralsk balanse gjenopprettes, spår jeg. Men han skal komme til å begå mye grafisk dreping før han kommer så langt.

Dyrefabel
Einar A. Lund debuterte med voksenromanen Knæler i 2008, og han debuterer nå som barnebokforfatter med Codys arv. I løpet av året skal det komme ytterligere tre barnebøker fra hans hånd. Det er ingen tvil om at han evner å få leseren med seg inn i en stor fortelling, men jeg er, som det vel framgår, likevel skeptisk. Verdisystemet som Codys arv resirkulerer forekommer meg reaksjonært. Det får så være at dette er spekket med patriarkalske verdier så det holder, men jeg kan ikke dy meg for å oversette denne rotterasekrigen til gammelmodige og for lengst forkastede heltefortellinger fra verdens rasekriger, hvor seierherrens voldsbruk mot sin avhumaniserte fiende – om han er svart, gul eller rød – rettferdiggjøres ved at den hvite mannens seier er nødvendig for å redde menneskeligheten og sivilisasjonen. Mens dyrefabelen tradisjonelt har tjent til å relativisere moralens absolutter ved å fordele posisjoner mellom dyr som er forskjellige, men likevel likeverdige, synes den her å tjene til å forenkle krigens dilemmaer og forherlige vold. I fantasysjangeren er det nok ofte slik at den onde er absolutt ond, men den ondes tilhengere kan skifte side, akkurat som den godes tilhengere kan gå over til fienden. Dermed skapes det et utfordrende, produktivt grenseland. Her, derimot, er grensen satt mellom en god rase og en ond rase og bare forræderen vil overskride den. Det lover ikke godt.



Skrevet av:
Kommentarer