Ruffen og det hemmelige havfolket

Ruffen holder skansen

Den sjette og siste boka om Ruffen – sjøormen som ikke kunne svømme, er kommet i bokhyllene. Ruffen har siden 1972 gledet mange barn med sine eventyr, ofte med et oppdrag om å redde verden, eller i alle fall deler av den. For barn på syttitallet ble Tor Åge Bringsværds Ruffen fort en kultfigur, ikke minst på grunn av Thore Hansens fantastiske gjennomarbeidde illustrasjoner.

Det er ikke nødvendig å ha lest alle Ruffenbøkene for å få utbytte av den siste. Likevel, et kort resymé fra de foregående:
Den første boka fra 72 (Ruffen , sjøormen som ikke kunne svømme) introduserte den sjenerte og lett asosiale lille sjøormen ved navn Arthur, men som alle kalte Ruffen. Hans hemmelighet var at han slett ikke kunne svømme. En skam, ble det hvisket om. En sjøorm som ikke kunne svømme! Ruffen lærer å svømme av sin venn blekkspruten 1030,25 og får bevist for alle under en stor storm at han er like tøff som enhver sjøorm. Han redder et stort Amerika-skip, mottar medalje og blir helt.

I bok nummer to er Ruffen tilbake med nye oppgaver (Ruffen på nye eventyr, 1975), han skal besøke sin tante i Loch Ness. Han haiker med hvalen Henrik, men når han endelig kommer i land blir han fanget av en dyrehage. I dyrehagen blir Ruffen offer for horden av tilropende dyrehagetilskuere og han forstår at menneskene har fanget og ufarliggjort alle de andre dyrene i dyrehagen. Oppdraget han pålegger seg selv blir denne gang å redde alle dyrene vekk fra dette stedet.

I den tredje boka (Ruffen og Den flyvende hollender, 1982), som kom ti år etter den første, møter Ruffen ingen ringere enn Den flyvende hollender, spøkelsesskipet som ifølge onkel Ludvik seiler for evig etter en forbannelse utdelt av Havdronningen. Ruffen tar på seg sekken som han bruker i flere av historiene og svømmer for å finne skipet og for å redde kapteinens fra hans skjebne.

Fjerdeboka (Ruffen og det mystiske hullet, 2005) presenterer Ruffen for sine lenge savnede foreldre som har brukt tiden på å være propp i en sprekk i en demning i Nederland for å forhindre at byen under skal bli oversvømt. Ruffen reparerer hullet og kan reise hjem med både foreldre samt sin nye venn, drakevenninnen Hamayoko som han også har reddet på veien til Nederland.

Vi blir nærmere kjent med Hamayoko i den femte boka (Ruffen og drakeslottet, 2006) hvor Ruffen blir med til drakeriket for å besøke sin nye venninne. Etter å ha blitt invitert opp til selveste drakeslottet kommer det frem at alt ikke er idyll. Den gamle draken, bestefar Hutshi, ligger og sover og drømmer, men hver gang han er i ferd med å våkne og dermed mister drømmene, rister luftslottet vekk både vegger og tak. Utfordringen ligger klar for Ruffen – han må finne bestefar Hutshi og redde drakeslottet.

Sisteboka følger opp
I den sjette boka som har fått navnet Ruffen og det hemmelige havfolket, blir Ruffens undersjøiske oppgave en utfordring som blant annet omhandler en døende havmann og hans opphav i det myteomspunne havlandet Atlantis. Også denne gangen reiser Ruffen med sekken sin på ryggen. Med seg i sekken har han en ring med inskripsjonen Celine som han fikk fra havmannen som drev i land og døde i Ruffens farvann. Mysteriet for Ruffen blir å finne denne Celine samt finne det mytiske Atlantis. Ruffen finner årsaken til havmannes død. Den nye kongen ruster til krig for å imponere sin tilkommende brud og holder prøvesprengninger av bomber under vann med det resultat at de som kommer for nær dør. Ruffen blir den selvvalgte budbringeren som forklarer kongen at forloveden ønsker ham tilbake til sitt gamle jeg.

Bringsværd følger eventyrets plot. Han har bygd opp historiene rundt et eget underfundig univers hvor Ruffen er helten som på sin vei mot målet møter ulike hjelpere. Selv om veien kan være både dramatisk og turbulent ender det alltid godt til slutt. Også i denne boka.

Spenningen og intensiteten i bøkene varierer. Den sjette boka lar Ruffen få en større oppgave enn tidligere. Målet denne gangen er å redde en hel sivilisasjon hvor det tidligere har vært mindre grupper som trengte Ruffens hjelp. Historien er fin, Ruffen er den Ruffen vi finner i første boka. Han har beholdt sine egenskaper og sin særegne ydmykhet. Han er en veloppdragen sjøorm med stort hjerte for andre og en medfødt høflighet. Likevel blir framdriften svak og jeg faller litt av i et parti fra det punktet i historien da Ruffen kler seg ut som havmann og skal finne kongen. Jeg tar meg inn igjen på slutten.

Forfatteren har et lett og ukomplisert språk som er med på å drive frem fortellingene. Underveis er det lagt inn små påminnelser om at selv om det er snakk om en gammel fin sjøormfamilie, er det også her hverdagslige gjøremål som må taes hensyn til, for eksempel i starten av boka når Ruffen løper inn til kjøkkenet for å fortelle mamma og pappa om et brev: (De står på kjøkkenet og vasker opp. For i dag er det deres tur.) Dialogene faller naturlig, og selv kongen snakker i et språk som viser at han er som de andre.

Illustrasjonene ratifiserer Ruffen
Illustrasjonene til Hansen er selve personifiseringen av Ruffen. Det universet Bringsværd har bygget opp, bekreftes og ratifiseres i Hansens strek. Det er som man lurer på hva som kom først, tekst eller strek. Det er ikke nødvendig å vite, men sjelden ser man et samarbeid som fungerer så uangripelig som ved Bringsværd og Hansens.

Hansens tegninger kan kanskje beskrives som et drømmestykke i et omstendelig virkelighetskaos. Balanseringen av hovedmotivet og detaljene skaper illustrasjoner man vil bruke god tid på for å få med seg alle de forseggjorte raritetene som er lagt inn.

Avslutningsvis
Med tanke på hva som er målet for unnsetning i den siste Ruffenboka, skiller den seg ikke videre ut fra resten. Om dette er aller siste boka i Ruffenserien vites ikke, skjønt jeg håper ikke det. Etter å ha vært ihuga leser av Ruffen fra siden han tok sine første svømmetak, håper jeg på en riktig storslagen slutt, når den aller siste boka foreligger. I mellomtida konstaterer jeg at Ruffen fremdeles står på egen hale uten å ha mistet evnen til å engasjere sine lesere.