Rufsete og velkomponert

«Live, love, laugh» er mottoet til venninnene Amalie og Vilja når de starter sitt nye liv på hybel for å gå på henholdsvis kunst- og musikklinje i en litt større by. Forventningene er enorme, og med en tilsynelatende ironi skriver de ned inspo-quotes (inspirational quotes) for det kommende året på en plakat, for evig påminnelse. De lover hverandre all secrets shared på en fast sladrekveld i uka, hver fredag med pizza og gossip. Det blir ikke helt sånn. Ikke for Amalie. The new beginning blir både ensomt, og ganske krevende.

Skuffende start

Kunstlinja blir ikke helt som forventet. De andre elevene er dyktige tegnere, og virker mer bevisste og reflekterte i det de holder på med.

Amalie er fortsatt på skissestadiet, og har sjelden en gjennomarbeidet plan for det hun rabler ned, noe læreren påpeker som en av Amalies svakheter. Å bo på hybel uten familien er heller ikke like gøy og vakkert som hun hadde sett for seg. Det blir mye tid alene, enkel mat, og klær som krymper i vask. «Cherish every second», som hun selv sier innledningsvis, er ikke så lett.

Venninnen Vilja erobrer derimot det nye, selvstendige livet med den største selvfølgelighet. Hun verken ser eller skjønner at Amalie sliter med både skole- og hybeltilværelse. Hun er mer opptatt av seg selv og alt det spennende som skjer i eget liv. For Vilja gir alt det nye selvtillit og mestringsfølelse.

Levende strek

Kjersti Synneva Moen er illustratør og musiker. Tegnestilen hennes er organisk, det gjør at historien fremstår naturlig og ekte. Det rufsete, nære og avkledde gir også det visuelle inntrykket en uhøytidelig stil. Perspektivet blir ofte subjektivt, som når et helt oppslag er viet speilets blikk på Amalie som gjør seg klar for første skoledag. Da kommer vi tett på det intime, som tannpuss og legging av maskara. Kontrasten i venninnenes tilnærming til dagen, og livet, blir også tydelig. Vi ser Vilja i bakgrunnen gjespe, ta på seg genser, og uttrykke «klar for å gripe dagen». Hun bruker ingen tid på å pynte seg før sitt nye liv. Forskjellen hos de to venninnene tydeliggjøres ytterligere ved Amalies replikk: «Du skal ikke gre håret engang?»

Forskjellen mellom de to, og sviket Amalie opplever, blir viktig for historien. Alt det Amalie trodde de to vennene skulle dele, må hun nå håndtere alene. Samtidig blir hun hele tiden konfrontert med alt Vilja får til. Spesielt flere måltidssituasjoner illustrerer dette godt. Å spise alene, fordi den andre plutselig har andre planer, gjør det dobbelt ensomt. Oppslaget der Amalie stirrer tomt ut i luften ved kjøkkenbordet er spesielt vemodig. Blikket, og gaffelen som snurrer formålsløst rundt i spagettien, forteller alt om hvor betydningsløs Amalie føler seg. Ting på bordet er med på å forsterke dette: spagetti uten saus, et lys som ikke tennes, halvdøde blomster, og en påbegynt tegning som er klusset over.

Fornøyelige karakterer

Moen er god til å tegne frem realistiske situasjoner og karakterer. Karakterene kan virke stereotype, og da hovedsakelig klassekameraten Iver og kontaktlæreren, men sånne typer finnes! Iver er for eksempel en fenomenal og gjenkjennelig karakter. Han lirer ustanselig av seg klisjéfylte sitater, helt uten ironi, og fremhever seg selv uten nevneverdig beskjedenhet. Irriterende nok er han flink i mye, og gjør det ganske bra på TikTok. Tekst og illustrasjoner utfyller hverandre godt, og forfatteren får tydelig frem det sleske blikket og fårete smilet til Iver. En arm som legger seg lett henslengt rundt Amalies skulder. Iver er oppsiktsvekkende irriterende, og en type Amalie forakter. Uten Vilja har hun ingen å latterliggjøre ham sammen med. Iver er også ironisk nok den eneste som ser Amalie, og selv om han stort sett bare er opptatt av å belære, og aldri lar henne snakke ferdig, så er han den eneste hun har å henge med.

Alle de unge karakterene i boken har en påfallende utstrakt bruk av engelske ord og utrykk. Av og til med en klar ironisk hensikt, men vel så ofte fordi det faller dem naturlig å blande engelsk inn i dagligtalen, noe som gjenspeiler hvordan dagens ungdom bruker språket.

Terapeutisk skissebok

Et viktig element i historien er skisseboken. Den følger Amalie i tykt og tynt, og fungerer som en dagbok der gleder og smerter rables ned fortløpende. Skissene fungerer som en oppsummering av hvordan Amalie føler seg, et grep som fungerer bra. Første skisse illustrerer en ny innstallering i Amalies hode, hun skal bli en kulere og råere utgave av seg selv det kommende året. Oppdateringen fungerer ikke som hun håpet. Skissene formidler hvordan dette virker på henne emosjonelt. Skissene blir hennes mentale redning når hun strever, men de får også en annen og uventet betydning, og hjelper Amalie til å få tilværelsen mer i vater.

Det er kun få uker mellom sommer og høstferie, som er tidsspennet i denne fortellingen. Tiden synligjøres ved strategisk plasserte kalenderblader og daterte skisser. Det er kort tid på å finne seg sjæl, og noe jeg først stusset over med tegneserien: Hvor realistisk er det at såpass mange biter faller på plass på så kort tid? Samtidig kan det ha vært lurt å komprimere tidslinjen. Det gjør historien oversiktlig, og eksemplifiserer at selv om alt virker mørkt akkurat nå, så kan det endre seg ganske raskt.

Søt historie

Grip den føkkings dagen er en fornøyelig og velkomponert fortelling om en viktig og avgjørende overgang i livet: det å flytte hjemmefra. Moens uttrykksfulle og sjarmerende strek, kombinert med en troverdig sjargong, gjør dette til en leseverdig tegneserie.