Runde Rolf Røver

SØKENDE RØVER

Søt, men noe kraftløs fabel om en røver på jakt etter meningen med livet.

Hva skal en røver som ikke liker å røve gjøre? Hva skal man gjøre når selv kriminaliteten blir et slit, og ikke noe særlig lukrativt slit heller? Det er dilemmaet Runde Rolf Røver, hovedpersonen i Kristoffer Weltziens debut for barn, står overfor. Hjemme jobber kjæresten hans, Vakre Veronika Veiarbeider, på spreng for å få endene til å møtes, mens Rolf begir seg ut for å røve hver kveld. Stadig kommer han tomhendt hjem, men det begynner å haste: han vil så gjerne gi henne den lille røde kjolen han vet at hun ønsker seg så sårt. Derfor begynner han å se seg om etter en ny jobb. Han prøver seg som sirkusartist, blomsterhandler og badevakt, men lykkes bare i å skaffe jobb til sine like desillusjonerte venner Tynne Trygve Tyv, Bøllete Bruno Bankrøver og Blide Bodil Båttyv, før han til slutt skjønner at det går an å kombinere fritid og arbeid.

Sympatisk fabel
Det er noe grunnleggende sympatisk over debutant Weltziens svennestykke, en kort illustrert roman som nærmer seg fabelens sjanger. Det er en tekst som vil mye, men som kanskje ikke er opptatt nok av å underholde leseren. Sjelden har jeg lest en fortelling der kriminalitet blir fremstilt som så grensesprengende kjedelig og ørkesløst som her. Alle de fire forbryterne vi møter sliter med å være slemme nok, og gremmer seg over det. Overskridelsen finnes ikke. Bandittene vil heller bade, danse, binde blomster eller se på ishockey enn å bryte loven. Outsiderne ønsker seg inn: drømmen er å kunne betale regninger og å kunne kjøpe noe fint til kjæresten fordi hun fortjener det. Slikt er det lett å kjenne seg igjen i. I hvert fall for meg, en voksen mann som ofte kunne ønske at det var lettere å få pengene til å strekke til og som i likhet med Runde Rolf Røver har en kone som må trå til altfor ofte. Så Rolf kan gjerne være min mann. Å leve utenfor loven er slettes ingen spøk.

Forbrytelse og fellesskap
Runde Rolf Røver handler derfor ikke dypest sett om hvordan det er å være tyv, ikke engang om hvordan det er å være en rund røver. I stedet handler den om hvor viktig det er å finne en plass i et fellesskap, og om den ensomheten som rammer dem som ikke passer inn. Det er friskt av Weltzien å ta opp disse ganske vanskelige tingene i et debutarbeid for unge lesere, men jeg er nok litt i tvil om hvorvidt denne tematikken kommer til å treffe målgruppen. Det er jo artig at Rolf prøver seg i ulike yrker uten å mestre dem, og en del komikk blir det unektelig underveis. Men likevel er det nok ideen om røveren, denne litt skumle skikkelsen men tiltrekkende skikkelsen som lever av å bryte loven som først og fremst vil gjøre unge lesere nysgjerrige. For det er spennende med røvere. Runde Rolf Røver ser da også ut som en skikkelig kraftkar i Hilde Kramers strek, og de rullende r’ene i Rolfs navn synes å love frilynthet og fart.

Men i stedet for fart og spenning og grenseoverskridelser tilbys vi melankoli og tyngende ansvar. Når Runde Rolf Røver knuser en rute under et innbrudd, får han så dårlig samvittighet at han rydder opp etter seg, og ikke nok med det: han vasker og steller stedet slik at det blir gullende rent, og forlater det uten å ha røvet noe som helst. Påfallende mange av episodene kretser rundt en Rolf som gremmer seg over at han ikke har nok å tilby kona og som derfor søker tilflukt foran tv’en, eller trøst i hennes armer i senga om kvelden. Også språket kan få noe litt kraftløst over seg. Weltzien forteller stort sett lett og uanstrengt, men ofte virker den allvitende fortellerstemmen mer opptatt av å informere leseren om hva Rolf og de andre gjør, sier og føler enn av å bygge opp et spennende handlingsforløp gjennom å vise hva som skjer. De lekre, men noe distanserte illustrasjonene til Hilde Kramer underbygger vel strengt tatt også følelsen av passivitet og manglende forløsning. Man spør seg: hvorfor ble egentlig Rolf tjuv i utgangspunktet? Ble han tildelt jobben av NAV?

Propp og forløsning
Episoden der Rolf søker jobb på sirkus er kanskje symptomatisk for handlingen som helhet: Rolf prøver seg som menneskelig kanonkule, men er for stor og rund til å kunne skytes ut. I stedet er det kanonen som eksploderer: her er alt propp, og ingenting forløsning. Man kunne innvende at det er noe Chaplinaktig ved denne mannen som forsøker å finne seg til rette i et moderne samfunn som ikke har plass til ham. Men med Chaplin er det alltid en anarkistisk energi som ligger og bobler under overflaten, og som resulterer i halsbrekkende komiske utskeielser. Og det er akkurat denne energien Weltzien tilsynelatende demonstrativt har tappet sitt litterære univers for. Når Rolf skal briljere som kokk, sovner alle han lager mat for før måltidet kommer på bordet.

Dette betyr imidlertid ikke at Kristoffer Weltziens debutbok er mislykket eller dårlig. Snarere er den interessant. Men den er kanskje mer interessant å tenke på enn den er å lese. Weltzien gir seg selv store utfordringer, og det står det respekt av. Og helt kraftløst blir det heldigvis ikke. Mye av det sympatiske ved fortellingen ligger i at Rolf tross alt ordner opp. Han skaffer jo faktisk jobb til seg selv og til vennene sine, og kommer til slutt ut av den lettere ørkesløse tilværelsen som mislykket røver. Det blir tydelig at Rolf ikke bare har et godt hjerte, men tross alt også en masse energi – han vet bare ikke helt hvordan han skal bruke den til det beste for seg selv og andre. Det jeg først og fremst savner her, er nok en episode eller to der den negative energien som følger med det å ikke passe inn kunne få utløp, der det freser litt av både språket og av Rolf. Røveren kunne godt få være litt sint, eller i det minste fryde seg over å være slem. Han kunne godt få kjenne pulsen slå innimellom, noe som også gjelder for leseren. Når han i stedet på stillferdig vis ordner brasene, finner sin plass og blir handlekraftig nok til å kjøpe rød kjole til kona si, mistenker jeg at barna som leser denne fortellingen nok kommer til å være glade på hans vegne. Men det spørs om de ikke også kommer til å skjønne at dette handler mer om enn voksen, deprimert mann og hans ekteskapelige utfordringer enn den handler om dem og deres barnehage- eller småskolehverdag. Tidvis kan man få inntrykk av at teksten og Rolf sliter med noe av det samme: de har masse uforløst vilje og kraft, men mangler retning og oppdrift. I det øyeblikket Weltzien klarer å skrive en energisk tekst, en tekst som ikke bare vil, men som også gjør det den vil uten å skamme seg over det, og som får det den vil til å se morsomt og tiltrekkende ut, tror jeg han kan komme til å bli funnet av mange lesere.