Russetranscendens

Russetiden, sett utenfra, er festing, rulling i dyre busser, skandaler og rabalder. Alt dette er med i Kongene av Kongeparken, men her blir russetiden også et overgangsrituale, der alt står på spill. Hvem skal man være, hvilke verdier betyr noe, hvilke venner skal man beholde og hvilket liv skal man leve?

Eks-russepresidenten og musikknørden

Maren Skolems andre roman for ungdom utforsker denne fasen. I korte kapitler følger vi særlig to gutter tett, like tett som de etter hvert følger hverandre. Alex, fjorårets russepresident, har blitt en hjemmeboende taper i både egne og andres øyne. Han beskriver seg selv slik: «Jeg er fremdeles ripped, liksom. Men jeg er ikke rippppped, sånn som dem. Alle de ekstra-p-ene er borte […] Alt som er ekstra ved meg, er borte.» Mens Alex står på utsiden av tilværelsen mot sin vilje, velger musikknerden Sam først bort russetiden. Han legger full vekt på prestisjestudiet han har kommet inn på i England. Det er der hans liv skal begynne, men Sam kommer fra en familie som er rik på kultur, men ikke på penger. Han må bite i seg elitismen og kapitalismekritikken og lage en russelåt for å skaffe penger til semesteravgift. Ved å bruke Alex som ansiktet utad, som DJ Mask, gir han Alex en ny sjanse til å oppleve russetiden om igjen, samtidig som han selv ikke kan kobles til den vulgære russekulturen. Problematisk? Så klart, på flere nivåer, både åpenbare og mer diffuse, og Skolem dytter og pirker i dem alle utover i romanen.

At musikk er et bærende element er smart. Mange som aldri har stått på Tryvann og hoiet, har overgitt seg fullstendig på en eller annen konsert, og vet hvordan det er å brått være ett med alle de fulle og brautende menneskene som for et øyeblikk siden var plagsomme fremmede. Å stå på scenen og oppleve at det man gjør styrer stemningen, kroppene, lydene til et menneskehav, øyeblikket der man blir noe mer og noe annet enn den man ellers går rundt og er, beskriver Skolem med overbevisning.

Musikk var også vesentlig i Skolems første roman, Hva jeg gjorde med pengene, en solid debut om et tungt tema. Kongene av Kongeparken holder seg i et lettere register, musikken er mer rølpete og samtalene vittigere.

«Vi snakket sammen i 11 minutter og 43 sekunder»

De fleste voksne har sluttet å telle minutter og sekunder for telefonsamtaler, eller kyss, men Sam, Alex og vennene deres er ikke voksne helt enda, men yre, nyforelska, forvirret håpefulle ungdommer.

Hele tiden er leseren inne i hodene og kroppene deres, i spenningsfeltene mellom dem, og i de glødende punktene der de etter hvert berører hverandre, i form av blikkontakt som ikke lar seg bryte og felles humor på Snap. Vi får dele gleden i å oppdage at hei, vi har intern humor, vi kommuniserer på en måte som er helt vår egen. Det har oppstått et vi.

Uten hammer og pekefinger

Vi-et som er Alex og Sam besitter oppstår på tvers av store forskjeller. Alex, hans ekskjæreste Kristina og jentene på satsebussen Polebears, tilhører en helt annen klasse enn Sam. Han kommer fra en familie som klarer seg greit, selv med en far som er poet, men de kan ikke betale semesteravgiften på et Oxford-universitet. At Lånekassen ikke gir nok lån og stipend til at en gutt som Sam kan velge studium fritt, er ikke bare drivkraften i fortellingen, det er en realitet det overlates til leseren å vurdere rimeligheten i.

Skolems bok beskriver virkeligheten ungdommene lever i uten å gjøre overtydelige poeng av de klassespesifikke utfordringene de møter. I stedet får vi realistiske samtaler, diskusjoner og krangler, som driver handlingen fremover og bygger relasjoner. Det er elegant, og gir mye rom for humor, slående replikker og innsikt i karakterenes personlighet og hvordan de tenker. Hun viser at det som ser svart/hvitt ut utenfra, er mer komplisert sett innenfra, så selv når karakterene formaner eller anklager hverandre, gir Skolem oss puslespillbrikker nok til at vi hele tiden ser et mer sammensatt bilde.

Ikke på noe tidspunkt overforklarer hun. Jeg føler meg aldri undervurdert som leser. Formmessig er det også lite som lugger. Mot midten kjennes det som om utfordringene blir mer konstruerte, men så henter Skolem seg inn igjen, og går dypere, gir rom for mer alvor.

Fremtidshåp og fremtidsfrykt

Styrken i boka ligger i at selv om alt føles livsviktig der og da, så ligger det under at dette er nå, det er denne våren, den siste og eneste i sitt slag, og jeg kan kjempe for å beholde disse menneskene, denne kjærligheten, for å bli den jeg vil være, men etter dette kommer alt til å forandre seg.

Ingen går gjennom russetiden uten å påvirkes av den i Kongene av Kongeparken. Sams far sier til sønnen: «Ingenting er enten-eller. Aldri velg «eller» når du kan velge «og», ikke sant. Få med deg så mye du kan!». Høres det for lettvint ut, det hele? Om dette hadde kommet i slutten av boka, som en herlig oppsummering av livets mangfoldige muligheter, så ja, men det kommer tidlig, og fremstår som en reell utfordring for både Sam og Alex, som har kjørt seg fast i hvert sitt spor. Hvor bredt kan man favne, hvor mange «og» kan man romme, når man samtidig skal finne seg selv? Må man også sette noen grenser, og i tilfelle hvilke, for hva man kan gjøre og fortsatt være seg selv? Skolem tar ikke lett på prosessene ungdommene må gjennom, de tvinges til å kjempe, til å ta vanskelige valg, inngå kompromisser, erfare at både de selv og andre mennesker er mer komplekse enn først antatt.

Det som først fremstår som en lett og vittig bok om forelsket russ, viser seg å være en helstøpt roman om det å bli et menneske man kan leve med å være.