Så rart å være flaggermus

Søstrene Ida og Oda bor i et tre sammen med mamma og pappa. Når de er hjemme, henger de opp ned – de er nemlig flaggermus, og de sover om dagen og flyr om natten. Slik har det i alle fall pleid å være. En dag våkner Ida av en brå lyd. Flere brå lyder, faktisk. Det sier mø og kvakk og nøff. Er det tre monstre nede på bakken?

Ida vekker Oda, som er mye større og tøffere enn henne, og sammen blir de enige om å finne ut hvor lydene kommer fra. De flyr ut i dagen, og oppdager fort at alt er helt annerledes.

Kaldt er blitt varmt, mørkt er blitt lyst og overalt er det lydar dei aldri før har høyrt.

Lydene kommer fra ulike dyr, oppdager Ida og Oda, og fascinert flyr de rundt og oppdager stadig flere dyrelyder som de ikke visste fantes. Sauen sier bæ, katten sier mjau, kråken sier kra. Morsomme lyder å herme etter! Og snart har flaggermusene oppdaget alle lydene – tror de, da. Men så dukker enda en lyd opp. Nemlig lyden som kommer fra et barn. Den lyden viser seg å være skumlere enn de hadde trodd – i alle fall synes Oda det. Nå er det hun som er redd, mens Ida har blitt tøff. Det er ikke alltid det hjelper å være stor.

Verden stilt på hodet

Dagen opp ned heter boken, og tittelen spiller ikke bare på det faktum at flaggermus sover opp ned, men også på det at hovedpersonene nå opplever en verden som er stikk motsatt av natteverdenen. Dessuten vil den unge leseren møte to protagonister som lever et liv der alt er annerledes enn det de selv er vant til, og de vil nok kunne le av absurditeten i foreldrenes skjennepreken da Ida og Oda kommer hjem på kvelden: Veit de ikkje at det kan vere farleg å fly ut midt på dagen?

Det er ikke første gang Martine Grande skriver om dyr som kanskje ikke tradisjonelt forbindes med det søte og koselige – i debutboken handlet det om kakerlakker. Men i hennes strek ble kakerlakkene både vennlige, menneskelige og lette å identifisere seg med, og slik er det også med flaggermusene i årets bok. Vel har de vampyraktige huggtenner, men øynene er runde og åpne, og munnene smiler ofte. Men ikke hele tiden. En artig detalj er at Ida ofte har sur munn mens Oda har blid munn – og omvendt – men mange ganger ser man den sure munnen opp ned, slik at det egentlig blir en smilemunn – og omvendt!

Det merkes at Grande har animatørbakgrunn, i den forstand at hun stadig antyder bevegelse i bildene, noen steder ved hjelp av stiplede linjer. På bildet der en katt faller fra et låvetak, ser vi den i tre stadier – den fekter med labben etter en fugl på mønet, den faller gjennom luften med kroppen opp ned og sur munn, så lander den trygt på bena og får smilemunn igjen. Bevegelsen vises ved hjelp av stiplede piler.

Rimebok

Au! utbryter Ida, og sånn oppstår det et rim til ordet mjau. Når sauen sier bæ, sier hun hæ?, og som respons på kuas mø, responderer hun med bø sjølv!, og er nok egentlig ganske redd. Det er skummelt å se alle dyrene som de vanligvis kun ser i sovende tilstand, som vist på de første oppslagene i boken. Da de får se grisen, derimot, roper Ida tøff! da grisen sier nøff. Oda spør da om søsteren tøffer seg, men får til svar at hun bare nøffer seg.

Språklek og rimlek er i det hele tatt en viktig del av boken. Bruk av gjentagelser (ikkje visste dei at [sett inn dyr] seier [sett inn lyd]) skaper et reglepreg som driver leseren videre. Boken kan også fungere som tellebok – bildene har lite bakgrunnsstøy, og dette er med på å lede leserens oppmerksomhet til de ulike dyrene. Tre blå kråker som sitter på en telefonledning. Ti saueansikter – syv hvite og tre svarte – som titter frem fra en stor ulldott. Fire gule andunger som marsjerer etter andemoren. I tillegg kan den unge leseren ha moro av å sammenligne dyrene i våken og sovende tilstand, siden boken både starter og slutter med en nattescene.

Grande bruker klare, rene farger, store flater og ingen konturer. Som regel er fargene lyse, og ofte har de samme metning, slik at kontrastene ikke blir så store som de kunne ha vært. Dette gir tidvis en litt blass fremtoning. Men bildene er oversiktlige, og det at dyrene og deres personlighet står i sentrum gjør at det er lett å leve seg inn i historien. Ofte fyller dyreansiktene hele bildet, slik at man får inntrykk av å være tett på dem og dessuten på størrelse med dem.

Fortelling om mot

Dagen opp ned er ikke bare en fortelling om en dag der alt er omvendt, den handler også om det å bli modig i møte med det ukjente. I starten av historien er Ida den engstelige og Oda den tøffe, men det er Ida som suger til seg av alt det nye, det er hun som kaster seg inn i dagen og gjørmebader med grisene og leker hermegås med endene. Oda flyr derimot rundt med et forskrekket ansikt hele tiden.

Da flaggermusbarna kommer hjem og får skjenn, er det Ida som trøster foreldrene med at det bare har vært gøy og slett ikke farlig. Oda seier ingenting, står det megetsigende. På neste bilde henger likevel begge flaggermusbarna opp ned med smil om munnen – det får meg til å lure på hva som egentlig skjedde med Oda? Dette fremstår som en mangel, eller som noe litt uferdig.

Alt i alt er likevel Dagen opp ned en humoristisk og engasjerende bildebok som vekker interesse for dyr og alle deres ulike lyder og levemåter.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.