Sår

FORENKLET OM SELVSKADING

Anmeldt av Heidi Sævareid.

Pen og plaget heltinne i uoriginalt melodrama

Utseendet er en evig bekymring for mang en ungdomsbokheltinne. Ofte føler hun seg stygg, men det er ikke lett å være pen heller. 15-årige Katarina i Sår plages av det siste.

Dritpen
”Katarina er dritpen!!!” står det med store bokstaver på en plakat i kantina. Misunnelsen er uunngåelig – snart ligger plakaten nedtrampet i skolegården, med påskriften BITCH. Uten tvil jentejuntaens verk. De er jålete, slemme, vulgære, billige, dumme – og populære. Alt Katarina ikke er. Hun har bare én venninne – Kristin. Inntil Kristin svikter, og prioriterer popularitet, fyll og fest. Den eneste som vil se på Katarina, er kjekke Martin i parallellklassen. Noe motvillig blir hun sammen med ham – godt å ha en å gå sammen med i skolegården.

Men sann trøst finner hun i kunsten. Katarina maler, med den lidende og lidenskapelige Frida Kahlo som det store forbildet. Hun går på kurs, og kunstlærer Mikkel er mye mer interessant enn Martin. Katarina svermer, litt fordi han er kjekk, litt fordi han virkelig ser det usedvanlige talentet hennes, litt fordi han er den eneste som registrerer at hun kutter seg på armene.

Blind mamma
Mamma ser ikke dette. Hun er en deppa alenemor, og de to barna hennes har ulike fedre. Hun bryr seg om Katarina, men lukker øynene og skjønner lite, selv når datteren kommer bakfull hjem fra nyttårsfest, rystet av Martins nesten fullbyrdede voldtekt, blodig av kutt.

Det ser mørkt ut. Men Katarina skal ikke gå under. Redningen er nær, og Mikkel er en nøkkel. Pluss kunsten. Kanskje hovedsakelig kunsten. Hvordan kunne hun skade armene sine? Hun skal jo male med dem . ”Hun kan risikere å aldri mer kunne tegne og male godt igjen… Vil hun risikere å ødelegge talentet sitt, pasjonen sin, en fremtid som kunstner?” Nei, det vil hun ikke. Hun vil leve og skape.

Dette har Mikkel fått henne til å forstå. Han har nemlig tatt en både streng og omsorgsfull alvorsprat med henne, og da løser alt seg. Katarina lærer til og med å sette pris på sitt usedvanlig fordelaktige utseende: ”Huden er stram og glatt. Puppene små, faste.” Riktignok har hun hele veien forstått at hun er pen, det har hun både sett i speilet, og skjønt ut fra mengden av gutter som har siklet etter henne, men det er først nå hun føler at hun kan like seg selv både inni og utenpå. Tidligere har speilgranskingen kun ført til konstateringer av at alt er kaos innvendig. Nå har det meste falt på plass.

Formelbok
Jeg røper lite når jeg sier at det går bra til slutt. Sår er en formelaktig tradisjonell jentebok, og ifølge formelen skal det ende godt. Etter tunge vansker, selvfølgelig.

Den unge jenta i tradisjonelle jentebøker har gjerne problemer på fire fronter: Familie, vennskap, seksualitet, identitet. Svært ofte befinner jenta seg i krysspress i trøblete familier – far er gjerne fraværende, mens mor er svak og deprimert. Enklere er det ikke i venneflokken, som preges av sjalusi, gruppepress og svik. Dessuten kjenner hun den gryende seksualitetens stormende følelser – helst idet hun møter Ham, eller han som viser seg å ikke være Ham, og som det derfor kjennes galt å ligge med. Jenta klarer sjelden å yte virkelig motstand når hun får gjennomgå blant venner og i kjærlighetslivet – hun vender frustrasjonen innover. Passiv, forknytt og flegmatisk famler hun etter egen identitet – hvem er hun egentlig? Hva vil hun? Dette skal hun komme frem til før boken er omme.

Familieproblemene, som har utløst de personlige vanskene, får sjelden en virkelig løsning, men jenta klarer seg ved å distansere seg noe fra foreldrene, løsrive seg og følge sitt eget hjerte. Det er da gjerne fra ytre hold at hun er blitt satt på sporet. En voksen bekjent har ofte en nøkkelrolle. Jenta kommer til brå erkjennelser om seg selv og sitt talent, hun er nemlig ofte veldig flink til et eller annet, og selv om hun fortsatt er sårbar, finner hun på sett og vis frem til sin identitet.

Det ender altså godt, selv om mange av de store (og ofte utløsende) problemene enten blir liggende eller elimineres som problemer. De var store og dramatiske da de ble skildret, men siden det helst bør forekomme en god slutt innenfor bokens knappe rammer, tys det gjerne til både brå og urealistisk lykkelige avslutninger.

Problemforenkling
Et eksempel på problemforenkling i Sårer episoden med Martin. Den står ikke som en sentral hendelse, men jeg velger likevel å dvele litt ved den – nettopp fordi den kun skildres i forbifarten. Katarina blir realistisk nok rystet når hun tror at Martin har ligget med henne mens hun var full og sanseløs, hun både kaster opp og kutter seg for å dulme krenkelsen. Men så viser det seg at Martins for tidlige sædavgang hindret samleiet før det kom i gang (dette bekjenner han skamfull noen dager senere), og da er alt greit. Martin kan til og med få en klem – han har visst ikke egentlig gjort noe galt, kan det virke som.
At Katarina reiser seg etter overgrepet er så sin sak – forenklingen inntreffer ikke her. Den består i at den manglende penetreringen skildres som det springende punkt. Hun har vært fra seg helt frem til hun får vite at Martin kom på og ikke i henne. Vi får nærmest inntrykk av at alt er vel fordi møydommen er intakt.

Fullkommen heltinne, fæle fiender
Katarina skildres som dydig og perfekt – dette er visst to sider av samme sak. Hun er en hengiven søster, en trofast venninne (Kristin svikter uten anstendig grunn), en ekstremt talentfull kunstner, utrolig skoleflink og til alt overmål oppsiktsvekkende pen – uten skjemmende innbilskhet. Det eneste å ”sette fingeren på” er at hun ikke alltid er høflig mot mor. Men dette forstår vi. Mor har jo sviktet. Katarina tabber seg også ut ved å drikke seg full, men til vanlig misliker hun fyll, og teksten legger opp til at vi skal forstå at hun ikke kan stå opp for seg selv i festsituasjonen. Vi kjenner henne allerede som et passivt offer som lar ting skje med seg.

Kontrasten er stor til jentejuntaen.

Det er ikke så mange ordentlig pene jenter i klassen egentlig. Men de fleste ser bedre ut enn jentejuntaen, selv om det er de som oppfører seg som skolens divaer. Håret til Line er bleket platinablondt, hun har beinete kropp… Malin har valpefett og alltid et litt sånn sutrete uttrykk. Dessuten har hun dårlig hud som hun prøver å skjule under altfor mye foundation… Men det verste er de arrogante ansiktsuttrykkene deres.

Billige er de også. At de våger å stemple Katarina som hore, er skrikende urettferdig. Katarina har hatt et par kjærester – slik er det å være pen – men har samvittighetsfullt slått opp fordi det ikke var riktig, og fordi hun ikke ville ha sex. Katarina fremstår enda flottere fordi de andre er så nedrige. Cacace Johansen betoner fullkommenheten sterkt – det er som om hun ikke stoler på at historien er sterk nok hvis heltinnen kun er ”vanlig”. Her duger visst bare det sentimentale klisjébildet av den pene og plagede.

Forsterkede kontraster til tross – fremstillingen av et tøft jentemiljø er realistisk. Misunnelse og utseendefokus er vanlig blant tenåringer, og det er lett å få horestempel. Problemer i familie og i venneflokk kan utvilsomt utløse selvdestruktiv atferd. Altså tar forfatteren opp et viktig tema. Men en bok blir ikke god kun fordi den behandler et viktig tema som man kan kjenne igjen fra virkeligheten. En grundig og original tematilnærmelse er avgjørende – selvskadingsmotivet befinner seg innenfor en gjennomskildret motivkrets. Cacace Johansens fallhøyde blir stor både fordi temaet er tungt, og fordi andre har skrevet om lignende problemer før.

Vips – så var det hele løst!
Bokens største problem er at den tar opp større problemer enn de som kan gå sin troverdige gang innenfor den valgte rammen. Det går på realismen løs når alt som skal til er at Mikkel tar en enkeltstående prat med Katarina.

Katarina har et alvorlig forstyrret handlings- og reaksjonsmønster helt til nå – men brått vil hun ikke kutte seg mer. Frem til nå har hun trodd at man må lide for å skape kunst – men kommer brått på andre tanker når Mikkel forteller at Kahlo hatet smerter: ” – Smertene var Frida Kahlos verste fiende!” tordner han. Og Katarina forstår.”Hun vet han har rett.” Vips – da var den misforståelsen avklart, og Katarina forteller om ”alt det vanskelige.” Etter at Mikkel har ”lyttet, trøstet og oppmuntret […] kjennes alt litt bedre…” Så enkelt, altså. Noen virkelig forløsning er det ikke tale om, men det later ikke forfatteren til å være seg bevisst.

Klisjéspråk
Språket er også av det enkle slaget. Det er flatt og svulstig, fullt av klisjeer, utropstegn, slangord, følelsesutbrudd, stivnede metaforer, sukk, stønn og melodrama. ”Æsj også… Hvor fælt hadde ikke det vært?…Åahh! Hun vil skrike. Hyle…. Fy faen, så teit liksom. Og det kjøres på med tåredryppende effekter – her er noen smakebiter:

Hun presser panna mot det kalde vindusglasset. Begynner plutselig å gråte desperat… Det tunge tette mørket…. Det iskalde vannet renner i striper. Faller ned fra øyevippene som tårer… Plutselig er det som om om en skarp klo skraper i magen….Hun betrakter snøkrystallene som klamrer seg fast til vindusruten… Så begynner hun å grine. Stille. Lenge.

Femtenåringens språk er gjerne voldsomt og sentimentalt, så slik sett speiler vel språkvalget Katarinas virkelighet. Cacace Johansen viser god observasjonsevne når det gjelder ungdomsspråk og -tankerekker, så kanskje språkstilen hadde fungert i en dagboksroman. Eller til nøds i jeg-form. Men boken er skrevet i tredjeperson, og da virker uttrykksformen mest av alt umoden og fantasiløs.
Sårminner om en skolenovelle (gjerne med det yndede selvmordsmotivet) av en elev som har lest og følt akkurat nok til å ha lært seg klisjéspråket, men ikke nok til å ha lært seg å styre unna det. Slike noveller er sjelden vellykkede, og romanvarianten er heller ikke det.