Tittel: Sagaøya. Reisen bak tid
Tekst: Svein Woje
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2007
Antall sider: 225

ISBN 978-82-05-37647-2

Sagaøya. Reisen bak i tid

Yo Grette

Svein Woje har mange ingredienser i røvergløgget han serverer den unge leseren. Her er Odin og ræpp, kvitekrist og skaldekvad – alt i en salig saga, delvis fra vår tid. Men man skal være ganske fordomsfri for å henge med i Wojes narrative og ideologiske krumspring.

Sagaen om Grette
Utgangspunktet for denne boken er godt nok. Hvem har ikke lekt med tanken om å være hovedperson i en spennende bok? Akkurat dette motivet blir tidlig introdusert av hovedpersonen Hrafn:

”Grette i sagaen var like gammel som ham da han ble fredløs. 15 år og fredløs? Hrafn tenkte på hvordan det hadde vært å flykte fra sted til sted […] Hrafn syntes det var tøft å være i slekt med en som aldri gav opp og trosset all motgang. Litt av en type!”

 

Han svermer for sagahelten Grette fra sagaen med samme navn. Og de har mye til felles: Begge er outsidere, begge må kjempe mot skjebnen, og begge ender opp som fredløse på Island. Samtidig. Sammen. Woje kan ha tenkt: Hva kan en sagahelt lære av en ræppinteressert norsk ungdom, og hva kan sistnevnte lære av en oppfarende ”yrkesfredløs” viking? Kan dagens unge i det hele tatt lære noe som helst av en åttehundre år gammel saga? Sagaøya gir ikke noe klart svar på det spørsmålet.

En dannelsesroman?
På handlingsnivå handler Sagaøya om den 15 år gamle Hrafns vei mot voksenlivet. Han sliter med å finne seg selv i spennet mellom faren Auduns dyrking av et mytologisk Island og venninnen Tordis selvstendige forankring i en moderne virkelighet. Han søker tilflukt i musikk og diktning, representert ved de islandske ræpperne Rottweiler. Tordis ber ham om å finne sin egen identitet: ”Du må velge hvem du vil være, Hrafn.” Og når faren forsvinner med fiskeskøyta, må Hrafn ut på leting. Med destinasjon Island er det faren han søker, men egentlig er det vel seg selv han leter etter.

Fortelling i fri flyt
Fra og med farens forsvinning mister både Hrafn og leseren forankringen i en kjent og gitt virkelighet. Som i fortellingen begynner vi å drive til havs, og da vi endelig får fast grunn under føttene igjen, er vi på Island for tusen år siden. Hrafn er plutselig blitt aktør i en islendingesaga han kjenner fra før. Leseren må på sin side akseptere at han tilsynelatende leser en annen bok enn den han trodde han startet på.

Kulturmøter
Når Hrafn finner seg selv med begge bena godt plantet i et par moderne joggesko på Island anno år 1000, skulle det være duket for mange interessante og morsomme kulturmøter. Og han finner fort ut at mobilen mangler dekning. Likevel virker det som vår venn raskt finner seg til rette i denne verdenen, på tross av sin status som fredløs. Han forelsker seg i Tordis, en slags tvillingsjel av den moderne Tordis, og han finner tonen med Grette, farens alter ego i sagaen. ”Og dette var verre enn 9A!” erfarer Hrafn. Men for leseren blir denne lakoniske kommentaren stående sørgelig alene. Her er lite situasjonskomikk og absurde situasjoner, men mer sagastoff i traust Torill Thorstad Hauger-stil.

Ingen norsklærer
Woje kunne vært norsklærer og brukt mer tid og krefter på å trekke paralleller mellom norrøn og moderne tid. I stedet blir det med noen få småmorsomme scener der Hrafn drar en ræpp når islendingene vil høre et kvad. Vi får også høre at språket deres er tettpakket som sms og at Grettes hukommelse sammenlignes med harddisken.

Sagaøya er ikke først og fremst en fortelling om et møte mellom moderne ungdomskultur og vikingkultur. Det er heller ikke primært en fortelling om hvordan en skoletrøtt og drømmende ungdom kræsjlander i en beintøff virkelighet med hardt kroppsarbeid og bålsvidd sau på menyen. Speidergutter kan heller lese gamle robinsonader.

Tro og Odin
Hva handler Sagaøya egentlig om? Leseren må virkelig vri hodet for å få elementene til å gå opp i en større helhet. Men det er kanskje ikke noe mål i seg selv? På et plan er Sagaøya et forsøk på se sagaens verden som et mentalt landskap for brytning av ulike ideologier og ulike måter å forholde seg til virkeligheten på. Boken stiller det eksistensielle spørsmålet: Kan vi velge vår skjebne? Her virker det som de gamle islendingene sitter fast i fatalistisk klister, mens kristendommen byr handlende aktører muligheten til å velge.

Teologen Woje kan ikke dy seg, og lar outsideren Hrafn holde en liten preken om nestekjærliget og tilgivelse for vantro åsadyrkere. Men her er ellers lite kristen propaganda. For eksempel levnes Olav den hellige liten ære for sin blodige kristning av Norge. Skjebnetroen slipper aldri helt taket i fortellingens verdigrunnlag. Hrafn klarer ikke å forandre sagaens gang, slik moderne individualisme skulle tilsi, men han vinner en slags sjelefred og nyvunnet livskraft mot slutten – med hjelp av Odin!

Smak og behag?
I Sagaøya står kvad mot ræpp, Odin mot Kvitekrist, skjebne og blodsbånd mot valgfrihet og individualisme. Ingen står seirende igjen på matta. Woje er befriende lite dogmatisk, men samtidig dessverre også svevende som en sjaman på fluesopp. Min hovedinnvending mot boken er at handlingen er springende og vanskelig å følge. Selv små action-sekvenser er vanskelige å se for sitt indre øye. Et pluss ved boka er de små, realistiske skildringene fra hjemmesfæren på Island og i Norge. Disse små detaljene er som lysende perler. Denne, for eksemel, ga smaksløkene en ny opplevelse:

”Hrafn hadde spesialisert seg på å grille lundefugl. Han smurte den inn med saft av soleie og blodrot for å dempe den spisse smaken. Han varierte kosten med karvekålsuppe når det var nok regnvann i hellene de hadde hogd ut.”

 

Dessverre kan ikke disse skildringene veie opp for en topptung og forvirrende plotstruktur.



Skrevet av:
Kommentarer