Sageren. Halvdan Sag & Trylleri

Velbrukt magi i spennende form

Aurtande og Ersland har laget en av fjorårets mest sanselige bildebøker. Sanselig i den forstand at bildene er så stofflige at du fristes til å stryke hendene over fløyel, kaninskinn og ruglete strie. Samtidig rygger du tilbake for livaktige edderkopper, terninger med insektben, skarpe sager og groteske figurer. Billedboken minner mest om en animasjonsfilm i stillbilde-form. Figurene er en blanding av readymades (lekedyr og dukker) sydd og digitalt konstruert sammen med tegning og manipulerte fotografier. Det er ikke så helt nytt, illustratører har tydeligvis en forkjærlighet for denne blandingsformen nå. Fjorårets Brageprisvinner Stian Hole jobbet på omtrent samme måte i den prisbelønnede Garmanns sommer. Men Ersland og spesielt illustratør Aurtande har, godt hjulpet av en stab medarbeidere, laget en bildebok som allikevel ikke ligner på noen andre. Det har noe med de uvanlige utsnittene og perspektivene å gjøre, kontrasten mellom det frastøtende og det vakre, og en form spekket med overraskelser som ligger i detaljene. Boken innbyr til en oppdagelsesferd blant rariteter og freaks.

Tema er velbrukt. Det handler, som det ofte gjør, om ensomhet, om trangen til å gjøre andre til lags slik at en blir sett og likt. Og det handler om at kjærligheten ikke diskriminerer noen selv om de er halve eller doble.

Ingen liker Halvdan. Han er noe så tragisk som en mislykket magiker. Det er på nivå med for store dverger og for små elefanter. Og sjelden er vel noe så melankolsk og tragisk, og fallhøyden så stor, som i den grenen av underholdningsbransjen som har med sirkus, tivoli og magi å gjøre. Halvdans mislykkete forsøk på å sage folk i to ender med en by befolket av freaks hvis legemsdeler er forbyttet, gjerne med noe helt annet. Ordføreren blir halvt konge og halvt skurk, kuer får grisetryner, og biler blir halvt båter. Halvdan blir en skremmende gal magiker hvis motto er at alt kan sages og trylles – og ingenting kan stoppe ham før han møter en siamesisk tvilling eller to. Det uhyggelige i figuren understrekes alt i det første oppslaget der Halvdan i det hvite fullmånelyset kommer inn fra venstre med sag på ryggen og slepende på en kjerre med en kiste. Vi ser ikke ansiktet hans, bare skolebygningen som ligger spøkelsesaktig hvit i måneskinnet. Det er Rektor Hektor som skal sages nå, og scenen rammes inn av et tornekratt der en sort katt stirrer ned på katastrofen som nærmer seg. Perspektivet er lagt helt ned slik at skolebygningen reiser seg og reiser seg, og vi ikke engang ser slutten på den mot den mørke himmelen. Skummelt!

Typografien understreker uhyggen, enten hvite initialer med sort skygge eller sorte med hvit skygge. At det dreier seg om skumle saker er det ingen tvil om. Filmens karakteristika understrekes på nytt gjennom bruken av panorering og close-ups. Som sagt, dette er animasjonsfilm i stillbilder.

Kontraster er et annet virkemiddel som hyppig brukes. Et vakkert perlekjede ender ikke i en lås, men i en naturtro edderkopp. Det vakre og det stygge. Halvdans forvridde ansiktstrekk satt opp mot den vakre Helenes to ansikter.

Freaks i litteraturen
Bjørn Arild Erslands tekst griper inn i en tradisjon av freakshow, hvor mennesker med en eller annen form for ytre skavank som stilles ut til offentlig skue og forlystelse. Vi har sett det på film før; den pukkelryggede Quasimodo i Victor Hugos Ringeren i Notre Dame, i David Lynch’ The Elephant man (1980) og i dagens mange reality-serier på TV. Der stiller overvektige og mennesker med ulike skavanker seg til skue som allmenn underholdning under tv-selskapenes skalkeskjul om at dette er deres sjanse til å få et bedre liv etter eventuelle slankekurer og plastisk kirurgi. Denne morbide interessen for freaks er like gammel som sirkus og omreisende tivoli, med sine tragiske skjebner på utstilling. En av høstens norske bestselgende forfattere, Erik Fosnes Hanssen, har det som tema i sin roman Løvekvinnen. En vakker roman om ensomhet og ønsket om å bli sett etter å ha skjult seg et helt liv på grunn av et utseende som avviker fra normalen.

Aurtande og Ersland er seg bevisste denne tradisjonen. De bruker den i et barne-bildebok-format der de legger inn groteske og humoristiske pek i teksten og i bildene. Det gir boken en undertekst som gjør den interessant å lese også for voksne. Den kan anbefales som høytlesing; da kan barnet følge teksten og se på de til tider frastøtende bildene trygt sammen med en voksen. Sistnevnte kan more seg over dobbeltheten i en ordfører som er halvt konge og halvt skurk, i en stripete politimester, og en rektor som beveger seg bakover inn i framtida.

Sageren er en vakker og skummel bok som man kan lese mange ganger og stadig finne nye allusjoner til glede for de voksne, og skumle detaljer til skrekk og gru for de små. Og det ender godt til slutt i et selsomt roseinnfattet bilde på lykke.