Saklig og uhyggelig

Saklig og uhyggelig
Cover image

Dunkle fortellinger
av Rebecca Wexelsen
Jens Kristensen (ill.)
Vigmostad & Bjørke 2022
85 sider


Cover image

Ekte gjenferd: Norges skumleste spøkelser
av Camilla Otterlei
Tiril Valeur (ill.)
Vigmostad & Bjørke 2022
95 sider


Virkeligheten overgår alltid fiksjonen, heter det. Etter å ha lest én sakpprosabok om norske gjenferd og én med fortellinger fra den fiktive verdenen, er det fiksjonen som gir frysninger på ryggen.

Enten vi liker det eller ikke: Den amerikanske varianten av Halloween er kommet for å bli. Foruten utskårede gresskar, folk i skumle utkledninger og forventninger om å ha godteriet klart når det ringer på døra 31. oktober, finner vi innslag av Halloween også i populærkulturen. På årets høstliste hos Vigmostad & Bjørke står to skumle bøker rettet mot målgruppen 9-12 år. I Ekte gjenferd: Norges skumleste spøkelser introduserer forfatter Camilla Otterlei og illustratør Tiril Valeur leseren for de mest grøssfremkallende gjenferdene vi kan skilte med her til lands. Rebecca Wexelsen har skrevet Dunkle fortellinger, sju historier fra den fiktive byen Dunkel, illustrert av Jens Kristensen.

Livet før døden

Ekte gjenferd presenterer historier om ulike menneskers liv, med mest vekt på hvem de var før de ble gjenferd. Forfatteren har også tatt et sjarmerende grep ved å gi plass til noen gjenferd som hun sier selv insisterte på å bli med i boka, og som hun da ikke turte å utelate. Tekstene i denne andre delen av boka er kortere, og dermed får også etterlivet proporsjonalt mer plass sammenlignet med de første historiene. Det kortere formatet fungerer minst like godt, og viser at vi ikke trenger så mange setninger for å få et tydelig bilde av de forskjellige skjebnene.

Fra «Ekte gjenferd».
Fra «Ekte gjenferd».

Savner skrekk og gru

Kanskje er det en urettferdig innvending å påpeke at det skumle og virkelig spennende i historiene, nemlig hvordan gjenferdene ser ut og opptrer, får for lite plass. Forfatteren forklarer i forordet at det er gjenferdenes skjebnedag vi skal bli kjent med. Med skjebnedag menes dagen den jordiske kroppen deres døde og de gikk over til den andre siden. Den største utfordringen med boka er først og fremst at den ikke evner å levendegjøre (!) gjenferdene for leseren. Heller enn å lese detaljerte, uhyggelige skildringer av gjenferdenes opptredener der de går igjen i dag, får vi utgreiinger om livet de levde før de døde. Stadig vekk påpeker forfatteren dessuten at et gjenferd er helt uskyldig, som den usosiale verten på Krækkja turisthytte eller den fortvilte fyrvokterkona på Struten fyr som fremdeles står og speider etter hjelpen hun skulle hatt til den syke familien sin for mange år siden. Med sannhetskriteriet som en del av konseptet, er det rett og rimelig at forfatteren ikke lyver eller skryter på spøkelsene verre opptredener enn de faktisk har. Og for all del, å se et gjenferd kan vel være skummelt nok i seg selv, uansett om spøkelset har en ondsinnet agenda eller ikke.

Fra «Ekte gjenferd».
Fra «Ekte gjenferd».

Vokabular fra gamledar

Forfatteren har inkludert en ordliste bakerst i boka, slik seg hør og bør når man bruker ord som bispinne, konservator, levning, jærtegn og vigsla grav overfor denne målgruppa. Ellers er Otterleis dialogiske tone både inviterende og inkluderende, der hun jevnlig henvender seg og stiller spørsmål til leseren.

Mer enn en skremmende innføring i hvilke spøkelser leseren kan treffe på rundt om i landet, er Ekte gjenferd en saklig, historisk korrekt kollektivbiografi. Fortellingen om menneskene som senere ble gjenferd dominerer, mens gjenferdene og spøkelsene selv får minimalt med boltreplass. Når tittelen, baksideteksten og forlagets innsalg skaper forventninger om en mer gjenferdsfokusert bok, kan den sobre vinklingen i boka bli en skuffelse.

Fra «Ekte gjenferd».
Fra «Ekte gjenferd».

Mer fart i fiksjonen

Hos Rebecca Wexelsen i fiksjonens verden er det tydelige innslag av både grøss og gru. Det betyr ikke at disse følelsene og opplevelsene lokkes frem ved hjelp av blodige lemmer, slimete monstre eller skumle menn som jager etter noen med øksa hevet. Tvert imot ligger det en subtil uhygge over Wexelsens tekster, lik en ekkel tåke som siver sakte, men målrettet mot deg, og som du ikke oppdager før den er det eneste du kan se, kjenne og høre.

Alle historiene i Dunkle fortellinger foregår i den vesle byen Dunkel, som vi får vite nokså lite om. Et annet fellestrekk er at det alltid er en barnestemme som forteller fra noe hen har opplevd. Wexelsen har skrevet lekne fortellinger som svinser over i det surrealistiske og fantastiske, samtidig som rammene godt kan være gjenkjennbare for leseren. I det rikholdige og underholdende karaktergalleriet møter vi blant annet en katteutgave av varulvene, magiske epler med helende og forheksende egenskaper, og en fisk som vel egentlig er en havfrue. Selv måtte jeg utsette tannlegetimen min etter å ha lest bokas skumleste fortelling, doktor nebb. Der møter vi doktoren selv, en hvitkledd kar som tjener til livets opphold ved å kutte tunga av de mer skravlete og høylytte barna i byen. Å gape opp for tannlegen vil nok aldri bli det samme igjen.

Fra «Dunkle fortellinger».
Fra «Dunkle fortellinger».

En tynn, rød tråd

Konseptet bak boka er morsomt, og kan minne om en kollektivroman. En svakhet er at forfatteren ikke kommuniserer og etablerer konseptet tydelig nok til leseren. Det er ofte vanskelig å få tak i hvem som forteller, og vi får heller ikke alltid vite navnet på fortelleren vår. Enkelte medlemmer av persongalleriet blir nevnt i flere av tekstene, men når vi ikke vet hvem som forteller eller hvilken relasjon de har til hverandre, blir det komplisert å forstå koblingene mellom de ulike innbyggerne. I en novellesamling for voksne kan en slik diffus rød tråd fungere godt, men for en yngre leser vil dette fort forsvinne under radaren eller bli forvirrende. Wexelsen skriver underholdende og med overraskende vendinger i fortellingene, og selv om jeg savner en tydeligere utnyttelse av konseptet, er hver fortelling både spennende og engasjerende.

Fra «Dunkle fortellinger».
Fra «Dunkle fortellinger».

Jens Kristensens tegninger er på samme tid uhyggelige, vakre og realistiske, og er viktige bidrag inn i bokas helhet. Tegningene hans kunne gjerne fått enda mer plass, eksempelvis ved hjelp av et kart over Dunkel som et grep for tydeligere å etablere den verdenen leserne tas med inn i.

Noe for enhver smak

Jeg ser ikke bort fra at noen kan bli inspirert til å dra på spøkelsesjakt etter å ha lest Otterleis bok om noen av gjenferdene vi kan finne i vårt eget land. Undertegnede skjelver fremdeles mest av oppdiktede historier som gjør at hun må se seg en ekstra gang over skulderen i høstmørket.

Fra «Dunkle fortellinger».
Fra «Dunkle fortellinger».

Lena Ramberg-Risvold

F. 1983. Har en BA i førskolepedagogikk fra Dronning Mauds Minne Høgskole, en BA i internasjonal kommunikasjon fra Høgskolen i Østfold, og er utdannet gestaltterapeut fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Jobber som terapeut, frilans tekstforfatter og manuskonsulent. Foto: Kristine Hellemo