Salmiakk og Spokke

En moderne Karlsson

Moni Nilssons Salmiakk og Spokke skaper lindgrenske forventninger. Tegningene peker mot det samme universet, og fantasihjelperen Spokke er like uregjerlig som Karlsson på taket.

Boken handler om seksåringen Salmiakk som har flyttet til Nord-Sverige. Moren blir straks rammet av vintergalskap og flytter tilbake til Stockholm, mens Salmiakk blir igjen for å begynne på skolen. Til syvårsdagen ønsker han seg store muskler, en kamerat og en scooter. Det er høyst forståelige ønsker siden han blir systematisk plaget av ”den dumme faren til Per-Jonas”, en svært brutal antagonist til denne sjangeren å være.

Assosiasjoner til Lindgren
Det er Lisen Adbåges illustrasjoner som først bringer tankene mot Lindgren. Tegnestilen er naiv, med frodige motiver i ren strek, som i Ilon Wiklands mange kjente Lindgren-illustrasjoner. Inntrykket blir bekreftet når Spokke kommer på banen, som en suveren hjelper, men like uberegnelig og irriterende enerådig som Karlsson på taket. Sammenlikningen med Lindgren kan være fruktbar for å se det spesielle i Nilssons fortellestil.

Fra morsgutt til skolegutt
På et overordnet plan har ”Salmiakk og Spokke” en tydelig struktur, med en enhetlig fortelling om en liten gutts selvstendiggjøring, fra morsgutt til skolegutt. Men i de mindre løp virker det som om Nilsson følger den umiddelbare intuisjonen der Lindgren forteller i klar dramaturgi. Digresjoner og dramaturgiske feil er ikke bare irriterende og forvirrende, men peker også på trekk ved barnelitteraturen som har kommet til etter Astrid Lindgrens glansperiode.

Virtuell reality
De mange fantasybøkenes doble perspektiv har åpnet for et uklart og komplisert perspektiv også i mer realistiske skildringer. Mens Pippi kunne stå på en høy skorstein og gale, er Spokke – i en og samme scene – både et apetroll i et tre og en skamslått dukke i skolegården, for i neste øyeblikk å forsvinne som oppløst ånd. (s 122) Neste kapittel er ren psykologi, en utbrodering av det svarte hullet, som er savnet etter Spokke. Det er også et moderne trekk at teksten leker utvunget med det svarte og det burleske, inkludert snørr og bæsj.

For bokslukere eller opplesere?
Med sine Tsatsiki-bøker har Nilsson blitt den nye slageren på opplesing, så det er tydelig at barna blir minst forvirret. Men Salmiakk og Spokke har en yngre hovedperson, og det er interessant at forlaget har plassert bøkene i samme kategori, ”Slukealderen 8-12”. Selv om hovedpersonen er ung, blir fortellingen mer transparent, karnevalesk og eksperimentell når mobbeofferet Salmiakk får hjelp av fantasifiguren Spokke. Boken er godt oversatt av Tor Fretheim, og har kanskje størst potensial for en ivrig oppleser – vel å merke hvis man kan identifisere seg med litt dohumor.

Hvem er Spokke?
Hvem er egentlig Spokke? For et barn kan han være like fysisk som Peter Pan, Mary Poppins eller andre fantastiske hjelpere. Men selv små barn kan også ane forskjellen når Spokke stadig skifter tilstand. Nilssons fiksjonsnivå er på ett plan tegnefilm, med fysiske overdrivelser og magiske innslag, men spesielt voksne lesere vil også se en jordnær skildring av en pendlerfamilie. Da er det nærliggende å lese Spokke allegorisk, som en eksternalisering av forbudte følelser, eller som et rop om hjelp når foreldrene har sviktet.

Problemrealisme
For foreldrene har sviktet. Og Nilsson klarer tross sine innslag av fantastikk å bringe inn mer konkret problemrealisme enn vi vanligvis finner hos Lindgren. Lille Salmiakk opplever ingen skilsmisse, men følelsen blir vel omtrent det samme når moren flykter til Stockholm, mens faren snur ryggen til og fordyper seg i sin pc. Det mest forsmedelige er vel at faren faktisk prater med sønnen, men bare i den hensikt å gjøre nytte av samtalen i jobbsammenheng. Moren er ikke stort bedre, og blir bare lykkelig når hun klarer å gjenskape sin ungdoms sydenturer. Det er vel unødvendig å oversette hvordan Nilsson klarer å tegne typiske utslag av tvungen kvalitetstid. Både faren og moren infantiliserer seg selv, og lar barnet delta i leken på de voksnes premisser.

Sjokkerer nabolaget
Selv om både Pippi og Emil handlet utenfor folkeskikken, går Nilsson et langt skritt videre mot det karnevaleske. Salmiakks mor sjokkerer nabolaget – og skremmer en elg! – ved å danse naken i snøen. Dessuten er det mange innslag av bæsj, tiss og promp, som i denne anmelderens øyne bare havner i kategorien spesiell humor. Noen av rampestrekene er utypisk voldsomme for denne sjangeren, og kan gjenkjennes som velkjente stunt fra amerikanske ungdomsfilmer. Likevel er det opplagt at en dreven litteraturformidler kan skape høy stemning i disse scenene – og noen steder er det også understreket typografisk hvor oppleseren skal bruke utestemmen. (s 31, s 87)

Intime syvåringer
Alt virker ikke like viktig i Salmiakk og Spokke, og regien kunne nok vært strammere. Samtidig har den uvørne fortellestilen en gevinst. Fortellingen ender med at Salmiakk får seg en ekte venn, i Clint-Clint-Henrik, og da er leserne godt inneforstått med Nilssons ordlek, og at handlingen ikke skal tolkes rent fysisk. Dermed kan vi også akseptere en uvanlig intim kontakt mellom to syvåringer – uten at det blir påståelig homofilt eller sjangerfremmed. Det er ganske elegant skrevet.