Salte tårer og syrlige replikker

Monika Steinholms debut er en ungdomsroman om flere vanskelige temaer. Gunn flytter med moren sin til morens gamle hjemby Tromsø. Hun strever med å finne seg til rette i miljøet på den nye videregående skolen, og i jakten på den ukjente faren sin oppdager hun flere hemmeligheter om morens fortid. Bokas struktur er litt sjablongaktig, med sterke, vonde følelser, obligatoriske ungdomsintriger og avsløringer som snur opp ned på alt.

Moren til Gunn, Chris, fremstår i begynnelsen som en stereotypisk dårlig mor. Hun selger telefonsex mens datteren er til stede, og har det med å stikke av når ting blir vanskelig. Hun var bare tenåring selv da hun fikk barn, og kler seg fremdeles som om hun skulle gått i klassen til datteren. Hun prøver å være den kule venninna, heller enn den trygge moren Gunn ønsker seg.

Nerd som er vakrere enn hun tror

Gunn er på sin side preget av å ha vokst opp med en ustabil mor. Hun er usikker på seg selv, og føler seg annerledes enn andre ungdommer. Hun flykter ofte inn i sin egen verden av bøker og dyr (to slamkrypere i akvariet og en måke i hagen som minner om mormoren som er død). Siden hun ikke får til å være som andre, har hun rendyrket en konfronterende, nerdete annerledeshet. Hun siterer opplysninger fra et leksikon i tide og utide, og har fått seg traktor som hun spiller gamle kassetter på full guffe fra. Likevel ønsker hun sterkt å passe inn, forsøker å finne sin plass i verden, og tror at det vil hjelpe henne med å finne faren sin.

Til tross for at Gunn ser på seg selv som en uattraktiv person, er det flere som får øynene opp for henne. Samtidig som hun prøver å finne ut av det hele opplever hun en seksuell oppvåkning. I beste Jane Austen-tradisjon roter hun seg borti to gutter: en som virker riktig og som viser seg å være helt feil, og en som virker feil, men som viser seg å være helt riktig. Sistnevnte, Niklas, har en blogg som Gunn begynner å følge, som det siteres fra i begynnelsen av hvert kapittel. Dermed får han også til en viss grad sin egen, slentrende stemme i boka. Når Kim i korpset og skolens lunefulle «babe» Karianne kommer på banen, er det duket for firkantdrama. Og når dette topper seg, når Niklas blir sint på henne, og «måkemormoren» hennes dør, blir det for mye for Gunn. Hun får angstanfall i klassen. Den strenge, gamle læreren som elevene kaller «Dragen» viser seg å ha et hjerte av gull, og tar Gunn med seg hjem og forsøker å hjelpe henne med å komme til bunns i problemene. Hun forteller en historie som snur opp ned på alt, om moren som en gang også var hennes elev.

Mor og datter mot verden

Selv om dette også er en kjærlighetshistorie, er forholdet mellom Gunn og moren den sterkeste fortellingen i boka. Moren viser seg å ha et ønske om å kunne være en «ordentlig», omsorgsfull mor. Og Gunn forstår grunnen til at moren aldri ville snakke om faren hennes – Gunn er resultatet av en voldtekt. Moren ble fordømt av mange da hun ble gravid, og ville begå selvmord, men ombestemte seg da hun kjente barnet sparke i magen. Når mor og datter omsider begynner å få snakket sammen, er grunnlaget lagt for en endring for begge. Det er et sterkt øyeblikk når moren klipper i stykker sim-kortet på telefonen hun selger telefonsex på, i bytte mot at datteren lover å slutte å lete etter faren sin.

Jeg føler likevel at problemene løses litt lettvint – plutselig er alt forandret, og de bestemmer seg like godt for å kjøre av gårde på lykke og fromme for å lete etter et nytt sted å bo. Nå er det mor og datter mot resten av verden. Men kan de på denne måten legge bak seg alt som har vært vanskelig? De gjør dessuten straks helomvending og drar tilbake til Tromsø når Gunn får vite at Niklas har skrevet en sang til Gunn. Da er det altså klart at det må bli Gunn og Niklas, og at de ikke kan flytte likevel. I forsøket på å skape en kul og kjapp historie ser det ut til at forfatteren har ofret en del psykologisk dybde og troverdighet.

90-tallsnostalgi

Boka har en novelleaktig knapphetet og en språkbruk som sendte meg rett tilbake til nittitallet og novelleantologier skrevet av ungdom selv med titler som Saftbobler, Øretrøst blues, Svart salt og gule toner – tida da rå, salte, syrlige tekster var idealet. Det er nok heller ikke tilfeldig at det er Jon Ewo som anbefaler boka på omslaget, og kaller den «tøff og øm på samme tid.» Jeg tilhører samme generasjon som Steinholm, og leste også Ewo på den tida jeg selv var ungdom. Det muntlige, fargerike språket forfatteren bruker minner meg litt om 90-talls-Ewo, det samme gjør påfunn som «måkemormor».

Det er i det hele tatt lite som plasserer oss i vår tid, ut over at Niklas har en blogg og karakterene mobiltelefoner. Hovedpersonen Gunn hører på kassetter med Bjelleklang, DiDerre, DDE, Jahn Teigen og Bare Egil Band i traktoren sin, på full guffe, som et «fuck you» til hele hennes generasjon. Tore Renberg nådde bredt ut med sin Mannen som elsket Yngve, men han gjorde også et poeng av at han tok leseren med seg tilbake i tid. Jeg er usikker på om denne boka vil appellere til dagens ungdom. Men kanskje de likevel kan ha godt av en dose søtt-salt-syrlig-skjebnesvanger nittitallsironi.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.