Tittel: Salto
Tekst: Taran L. Bjørnstad
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2006
Antall sider: 254

Salto

Hyllest til vennskapet

Når du går i sjuende klasse og kvisene springer ut i full blomst eller mor får ny kjæreste eller hesten du rir på kaster deg av i ei steinrøys, da er verden et heller kjipt sted. Når du går i sjuende er du verken-eller, iblant selvstendig og uavhengig og iblant slett ikke. Salto-fortellingene får fint fram livets jojo-tilværelse med nitriste nedturer og jublende oppturer.

Salto består av seks fortellinger fra klasse 7c, med noen av de samme ungdommene i fokus som i forfatterens forrige bok, Flaut, fra 2004. Taran L. Bjørnstad er medieforsker og har tidligere skrevet rapporten Nettsvermere (2002) basert på intervjuer av ungdomsskoleelever om deres bruk av internett. Kanskje er det fra dette arbeidet hun har skaffet seg fortrolighet med ulike typer ungdommers språk og uttrykk. Hun skriver fint fram de unge, fortellingene er såpass lange at leseren blir kjent med dem, og det er lagt opp til en tett identifikasjon mellom leseren og hovedpersonene. Situasjoner til å gjenkjenne kommer tidlig i fortellingene, for eksempel med teite foreldre som skjønner utrolig lite, krangelscener, eller morgenens møte med eget ansikt i speilet. Språket er hverdagsnært og preget av korte, indre monologer og dialoger som sitter fint. Identifikasjonsmuligheten blir vesentlig mindre i den siste av de seks fortellingene; ”Sommerøya”, der synsvinkelen veksler mellom fem av ungdommene på sommerleir. Her blir fortellingen mer utvendig, men er likevel velskrevet og ganske morsom. For eksempel kan en lære at glassmaneter i soveposen kan være en virkningsfull hevnaksjon. Eller at det er ganske ekkelt å svelge snus.

Skoleklassen er et fint utgangspunkt for fortellingene; slik blir det både jente- og guttefortellinger i boka, og ulike familieforhold og persontyper vises. Klasse 7c fungerer samtidig som et sterkt sammenbindende element, og bakgrunnskunnskapen om de ulike personene bringer leseren med seg fra tekst til tekst. Fortellingene er samtidig avsluttede historier, som kan leses hver for seg.

Å bli sett eller ikke sett, det er et sterkt tema i disse fortellingene. Hvordan vil de andre i klassen se meg? Det spør de seg om, både Sara når Knut kysser henne så alle ser det, Emilie når hun er på bowling med mora og hennes nye kjæreste og ikke minst Simen, som har fjeset fullt av kviser. Anerkjennelse, aksept, forakt eller avsky, alt kan ligge i blikket fra de andre, og hvordan kan en verge seg mot dette blikket når det blir nådeløst og fungerer som en kollektiv avstraffelse? Ulike løsninger forsøkes: Sara dytter vekk Knut så han nær går i gulvet, Emilie lyver om morens kjæreste, og sier til venninnene at mora lufter en psykiatrisk pasient. Simen isolerer seg foran tv-skjermen på gutterommet. Det er vanskelig å finne veier ut, både av gutterommet og av ugreie familieforhold. Her gis det heldigvis ingen kvikke og enkle løsninger i fortellingene, men muligheter og åpninger til god utvikling vises.

Mest av alt, er dette fortellinger som hyller vennskapet. Vennskaps- eller kjærlighetsbånd kan overvinne frykt og gi krefter til å overskride egne grenser. Slik lest er dette virkelig feel-good-fortellinger, sjøl om ikke alt ender godt.



Kommentarer