Samisk crossover

Šiellaspeajal, med den norske tittelen Amulettspeilet av Karen Anne Buljo er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for 2019. Boka er den eneste nominerte fra det samiske språkområdet. Den er skrevet på nordsamisk, ble utgitt i 2017 og er gjendiktet til norsk av forfatteren selv.

Amulettspeilet består av 67 dikt. De har titler som «Havfruen», «Ildens vokterinne», «Lavvokjærlighet», «Diamantrein» og «Gjøken». Diktene er delt inn i strofer av ulik lengde, og har ikke enderim. De er rytmiske og klangfulle og er gode å lese, i tråd med den sterke muntlige tradisjonen i samiske språk. Flere av diktene har bokstavrim og repetisjon.

Karen Anne Buljo bor i Alta, og har skrevet bøker på nordsamisk siden 2001. Hun har skrevet fagbøker, bildebøker og dramatikk, og de fleste bøkene er skrevet for barn og unge. Amulettspeilet er hennes andre diktsamling.

Kulturmøter og kulturkrasj

Diktene legger vekt på natur og myter. Brytningen med andre kulturer kommer fram i flere dikt, både som positive og negative krefter. Kristendommen og bønnen finner vi flere steder, for eksempel i diktet «Barnets bønn»:

Fader vår, Solen
beskytt barnet
gi barnet varme
gi barnet lys
gi barnet vann
 
Moder vår, Jorden
mat barnet
vis barnet stien
gi barnet fjell
gi barnet hjem
 
Vårt elskede barn,
la fader vår gi deg lyset
la moder vår ta din hånd
følg stiene i ditt gitte lys

Som et motstykke til «Barnets bønn» finner vi også «Barnejoik» i samlingen. Også Allah og Buddha har fått plass i diktet «Raffinadebryllup i Chicago».

I noen dikt finner vi dessuten konflikt med det norske storsamfunnet, som i «Nattens barn», der internatlivet for et barn som savner mor er tema. Det å ikke være hel, å være forbyttet, å være en bytting er noe som gjentas i flere dikt.

Kulturutvekslingen mellom samisk og norsk har både positive og negative sider. De kan møtes på positivt vis, slik kristne uttrykk er en del av flere av diktene, men kulturene kan også være uforsonlige, godt uttrykt i siste strofe av diktet «Appetitt»:

Når man på seks stjerners hotell
kaller meg for kresen på mat
Så kan jeg ikke fortelle hva jeg har forlatt

Rypers egg og simlas melk
og jeg kan ikke forklare min sult

Flere dikt uttrykker frustrasjon over overmakta fra det norske, som «Virdnejávri» som kommenterer Altautbyggingen. Men i diktet «Veggpryd» er samisk den overlegne kulturen. Tjenestejentene svinger seg på gulvet, mens den stivpyntede rikmannsdatteren sitter som veggpryd. I joiken blir det gjort narr av den sølv- og gullpyntede jenta, og ingen vil danse med henne.

Store temaer

Diktsamlingen favner om flere store temaer, som kjærlighet mellom generasjoner og til naturen, men også kjærlighet mellom mann og kvinne, som i diktene «Sølvknappen» og «Lavvospeilet». Mytiske skikkelser, som havfruen, huldra, utboren og byttingen dukker opp og plasserer det mytiske landskapet i både norsk og samisk tradisjon.

Mange av diktene har en tydelig forteller, et jeg. Hvem fortelleren er, er ikke helt tydelig, men kan være en eldre, klok og antagelig kvinnelig stemme som har et budskap til en yngre leser. Slik middelalderverket Kongespeilet overleverer kunnskap fra far til sønn, har også Amulettspeilet et pedagogisk formål. Å formidle samisk kultur og røtter er et gjennomgangstema.

Vi ser nærmere på titteldiktet «Amulettspeilet»:

Da jeg så regnbuen i dine øyne,
forundret fargene meg
med lukkede øyne ville jeg
nærme meg regnbuen
 
Da jeg så det lyne i dine øyne,
skremte ilden meg
med lukkede øyne ville jeg
flykte fra lynet
 
Du er mitt amulettspeil
jeg speiler meg i dine øyne
jeg lar meg vugge av din joik
det er dine tårer som vasker min natt
det er ditt tordenskrall jeg savner om natten
du er mitt amulettspeil
 
Da jeg hørte de joiket deg i ekkoet
ble jeg fortryllet av din joik
med lukkede øyne begynte jeg å joike
til ekkoet fra fjellene

Diktet krever en åpen og undrende leser. Det er i alle fall ikke umiddelbart åpenbart for meg hva et amulettspeil er. Hvem jeg og du i diktet er, er heller ikke direkte uttalt. Den som har både lyn og regnbue i øynene, den som har vuggende joik og tårer kan både være en voksen og et barn. Diktet gir ingen fasit, men rom for å tenke og tolke selv i sammenheng med de andre diktene i samlingen. Her må leseren være åpen for det naturmytiske. Joikens kraft, kraften i lyn, torden, regnbuen. Flere av diktene har dette tolkningsrommet.

Andre dikt har mer konkrete motiver, som dette, «Utbor». En utbor er et gjenferd av et udøpt barn.

Den som alltid alene er
vil alltid felle tårer
Den som alltid alene er
vil bestandig lengte

Etter livets mor
Etter livets far
Etter livets arv

Etter dette livets navn
Etter dette livets plass
Etter dette livets lodd

Ei å ei å
Ei ei æ
Ei å ei å
Ei ei æ

Skammens blod
Utborens dåp
La navnet bli

Nellik

Dette diktet har en rytmisk form med flere gjentagelser. Det brukes virkningsfullt i flere av diktene til Karen Anne Buljo. Slutten kommer som en liten overraskelse, et humørfylt punktum. Også her tas de store temaene opp, her handler det om liv og lengsel. Amulettspeilet viker ikke tilbake for livets store temaer. De diktene som grep meg sterkest, var kjærlighetsdiktene i siste halvdel av boka, som på poetisk vis uttrykker forelskelse med friske bilder.

For unge?

Diktene er for unge, og «unge» må her forstås i vid forstand. Det er lite som er spesielt ungdommelig ved boka. Noen av diktene handler om barn og ungdom, men de er ikke forsøkt tilpasset noen ungdommelig målgruppe. Det er en vanlig tanke at dikt for ungdom bør tilpasses med gjenkjennbare motiver og ungdommelig, konkret språk, men dette velger ikke Buljo. Tvert imot er Buljos språk tydelig voksent med uttrykk som «drømmens sfære , «allvitende sagnskikkelse», «ledermakt», «vandrestaven». Det er få spor av en ungdomskultur slik vi kjenner den fra hverdagsbildet og medier. Hadde jeg plukket opp boka uten å vite noe om den, hadde det neppe slått meg at ungdom er målgruppa.

Det betyr ikke at diktene ikke fungerer for unge. Som tidligere nevnt krever diktene en leser som er åpen for form og innhold. En skal ikke undervurdere ungdom som lesere, men det er også greit å påpeke at denne diktsamlingen ikke er av de mest tilgjengelige for unge lesere. Den generelle formen gjør samlingen lite tidsavhengig. Omslaget er laget av den samiske kunstneren Inga-Wiktoria Påwe, og viser en ung jente og en ung gutt i tradisjonelle samiske klær som står vendt fra hverandre, men som likevel lar hendene møtes. Det er mye farger og bevegelse på omslaget, og flagrende hår og klær.

Amulettspeilet er crossover-litteratur på flere måter. Aldersmessig, fordi den snakker til, om og med flere aldersgrupper, og kulturmessig, fordi den tar opp hvordan samisk og norsk kultur møtes. Den har sin styrke i den tydelige plasseringa i samisk kultur og den muntlige, rytmiske formen. Utfordringen er at den kan framstå som smal i formen, med lite tydelig appell til ungdom. Kanskje burde boka vært nominert i en annen klasse?