Tittel: Tusenfryd
Tekst: Lars Mæhle
Forlag: Samlaget
Årstall: 2022
Antall sider: 127

Sammen og alene

Tusenfryd er en sympatisk påminnelse om hvordan vi mennesker ikke alltid ser oss selv eller andre,  men boken preges av en litt for tam skrivestil.

Kaleb, Fred, Adrian, Tobias, Tonje og Kaja bor på det samme lille tettstedet og går i samme klasse. De er venner, uvenner eller statister i hverandres liv, og bærer på skift perspektivet i Lars Mæhles novellesamling Tusenfryd, som for øvrig markerer Mæhles 20-årsjubileum som forfatter. Novellene er nedslag i de unges liv over «et halvt år som forandrer alt», som det står på forlagets hjemmeside. Her skildres hendelser som ikke nødvendigvis er livsomveltende, men som markerer et slags vendepunkt for den enkelte. Det handler blant annet om for første gang ikke å få hovedrollen i juleforestillingen, å lete etter forsvunne katter, om å flytte til et nytt sted, om foreldres utroskap og tankeløshet, og flere av novellene berører vanskelige følelser som sorg og tap. Novellene skriver seg inn i større, evig aktuelle emner i barne- og ungdomslitteraturen, som vennskap, kjærlighet, utenforskap, mot, foreldrerelasjoner, og drømmer; om fremtiden, om å bli fri, å bli likt, å bli sett.

Drømmesteder

De unges drømmer fester seg i flere av novellene til konkrete steder, og sier noe om hvilken symbolsk betydning et sted kan lades med. I tittelnovellen tar Kaleb for eksempel med seg den kreftsyke lillesøsteren på togtur for å gi henne verdens beste bursdagsgave før hun dør: en dag på Tusenfryd – et sted som nå representerer mye mer enn berg-og-dalbaner og sukkerspinn. I «Hytta» drømmer Fred, hvis navn nok ikke er tilfeldig, om å bygge en hytte i skogen sammen med Kaleb, hvor de kan være i fred fra klassens plageånd, Adrian. Hytta symboliserer frihet for Fred, og leseren aner at hyttedrømmen også handler om å slippe unna moren. I andre noveller fester drømmene seg til en mer abstrakt forestilt fremtid eller tilstand.

Store og små perspektiver

Hver novelle gir innblikk i et enkelt perspektiv og liv. Ved endt lesning av samlingen åpenbarer et bilde seg av hvordan novellene står i dialog med hverandre, og hvordan de ulike livene griper inn i hverandre. Som leser får man tilgang på det store bildet og på viten som de enkelte karakterene naturlig nok er avskåret fra. Overblikket aktiverer nærmest en slags detektivrolle i leseren, siden man må lete etter informasjon i de andre novellene hvis man vil finne ut hvordan det går med en karakter når denne personens novelle er slutt, eller hvis man vil forfølge og reflektere over hvilke ringvirkninger og effekter et tilsynelatende isolert valg har.

Novellesamlingens kollektivistiske vesen åpner for refleksjonsmuligheter for barneleseren, kanskje særlig i klasseromssammenheng, hvor boken kan fungere som utgangspunkt for fine diskusjoner: Hva vet vi, og hva vet vi ikke om hverandre? Hva antar vi om andre mennesker? Hva bærer vi på som er usynlig for andre? Alle novellekarakterene har ting de går og baler med i skjul: Fred blir plaget og kalt en «femi pyse» av moren sin. Tobias er redd for å si noe som gjør faren deprimert. Og Adrian, som oppfører seg som en voldelig bølle på skolen, er kanskje selv offer for en voldelig bølle hjemme?

Streit språk

Selv om det er fine nedslag i unge liv, engasjerer ikke novellene nevneverdig. Ikke fordi det fortalte er ubetydelig, men fordi språket rett og slett blir litt for streit og likt i de åtte novellene. I lengden mister novellesamlingen energi, og fremstår som helhet noe anonym. Rent kompositorisk er dette også klassiske fortellinger, stort sett kronologisk fortalt og uten den store eksperimentviljen. De få spenningsøyeblikkene som finnes, blir ofte skildret litt flatt. Som i tittelnovellen, der Kaleb og lillesøsteren, uten foreldrenes aksept, sitter på toget på vei til Tusenfryd. Det er novellens kanskje mest potente øyeblikk, de blir kanskje eller kanskje ikke oppdaget, men scenen etterlater meg med en litt flat følelse: «På Lillestrøm kom det på to uniformerte politibetjenter» står det plutselig, uten at dette øyeblikket får tilstrekkelig oppbygging.

Hai!

Samlingens beste novelle utmerker seg ved fremstå mer leken og overraskende. Vi møter Tonje som sitter på en brygge og øver seg på å si «hei» uten å stamme. Plutselig dukker førnevnte bølle-Adrian opp på brygga. Det viser seg at han er blitt litt greiere etter at han flyttet fra bygda. Tonje hjelper ham med å få styr på fisketeknikken, og de to ender med å få en gigantisk fisk på kroken, som trekker fiskestanga ut på havet. Da Adrian sjokkert spør hva slags fisk det var, tar Tonje mot til seg og svarer: «Det var ein heidundrande diger hai». Og Tonje sier «hai» uten å stamme. Kanskje er den enorme haien også en metafor for kreftene som finnes i Adrian og som av og til tar styringen over ham.

Jeg setter pris på bøker som denne, som utforsker hvordan vi mennesker forstår og ser, eller ikke ser, oss selv og hverandre. «Alt vi ikkje veit om kvarandre …» står det i samlingens siste novelle, og på mange måter oppsummerer denne setningen novellesamlingens viktigste ærend. Men selv om Tusenfryd er en sympatisk bok, som vekker empati, savner jeg en bedre utnyttelse av det kollektivistiske grepets mange muligheter. Det kunne hevet boken fra det litt for trygge og forventede.

 



Skrevet av:

Kommentarer