Sampaios kafé

MAGISK KAKAO OG NYE SYNSVINKLER

Lindqvists andre bok viderefører tematikk om mot til å leve og et annerledes blikk på det norske, men det tar likevel aldri helt av – til tross for alle magiske forvandlinger.

Handlingen er lagt til den brasilianske landsbyen Palo Alto, og til en café der. Hovedpersonen er Eva, ei jente som er gjest på cafeen; dessuten møter vi Rosa, cafeeierens datter, cafeeieren Sampaio og de to voksne stamgjestene Abel og Emilio, som er forskere ved universitetet i en by i nærheten.

Magiske midler i kakaoen
Rosa putter magiske ingredienser i sin kakaospesialitet Rosa solnedgang, og alle som drikker den, våkner opp som et annet menneske. Alle minner og historie om dem blir visket ut fra alle andres minner, bortsett fra minnet til de andre som selv er blitt forhekset. Eva blir til et tre utenfor cafeen, mens Abel og Emilio blir til Eirik på ett år og Truls på to år i Tromsø.

Romanen har noen litt for løse tråder i logikken. Det er ikke lett å forstå hvordan Rosa har kommet over den magiske kakaoen, langt mindre hvorfor hun spanderer den på cafeens faste gjester. Jeg er også usikker på hvordan de fysiske lovene er tenkt å virke når alle minner om fortryllede personer viskes ut samtidig med at personene forsvinner. Enda mindre skjønner jeg den løsningen som velges for å oppheve all tidligere magi. Riktignok er dette ei bok med innslag av magisk realisme, men selv innenfor magisk realisme bør det være logisk begrunnede forbindelser mellom årsaker og virkninger.

Fire lesemåter og forfatterintensjoner
Jeg finner fire ulike tema, eller forfatterintensjoner i denne boka. For det første gir Lindqvist en grei skildring av barns liv og livsvilkår i en sydamerikansk landsby. For det andre skildrer han hvordan det føles å være et tre, fanget inn i røtter, bark og ubevegelighet, og å observere menneskene utenfra, mens man er venn med sola, vinden og fuglene. Men dette med treperspektivet har blant annet Hans Sande og illustratør Olav Hagen gjort tidligere, i Plommetreet (1984), på en måte som føltes mer intens og påtrengende. For det tredje har boka en morsom og forholdsvis original innfallsvinkel til forholdet mellom barndom og moden bevissthet. Heller ikke dét er helt nytt, den danske forfatteren og illustratøren Dorte Karrebæk gjorde det med en frodig reinkarnasjonsvinkel i billedboka Pattebarnet (1993), men Lindqvist utdyper på en fin måte hvordan barndom og voksnes adferd mot barn kan oppleves innenfra og nedenfra. Her er det både komikk og alvor.

Ny vinkel på verden
Den fjerde lesemåten ligger i geografien. Det er neppe tilfeldig at Lindqvist trekker tråder mellom Latin-Amerika og Norge. Det er ingen belærende forfatterstemme her, men gjennom det nyervervede barneperspektivet som dannes når voksne menn fra Brasil blir til barn i Norge, lykkes forfatteren indirekte i å si noe interessant om oss i Norge.

Dette nye blikket på Norge fant vi også i forfatterens debutbok P.A. Pillays magiske sommer (2006), da gjennom en 12-årig tamilsk innvandrergutt i Trondheim. Det er også flere andre tangeringspunkter. Da som nå skjer det en magisk reise i tid og alder, og da som nå er skildringen av personene og det magiske mer preget av intensjon og refleksjon enn av følt og opplevd erfaring. På samme måte som i den boka, virker mye av dramatikken påstått. Da skrev jeg i Adresseavisens anmeldelse at

Oppdraget og dramatikken virker noen ganger forsert, og magien er mest en påstand i tittelen. De beste delene av boka er samtalene og refleksjonene. Hvordan Pillay tenker og samtaler med de to vennene om hva som vil skje ham, hvorfor livet blir som det blir, og hvorfor noen vennskap varer, mens andre fader ut.

Noen av de samme refleksjonene gjør jeg meg denne gang. Det er noen interessante tanker her, og dertil noen enda mer interessante intensjoner, men det evner ikke helt å ta av og bli ekte magisk sansing som kjennes i magen under og etter lesingen.