Samstemt leseglede

Bøygen #3 2013 gjør seg fortjent til skryt.

boygen

Bøygen er et fagtidsskrift tilknyttet litteraturprogrammet ved Universitetet i Oslo.

Det er ikke enkelt å komponere et tidsskrift ut fra et samlende tema. Redaksjonen ønsker gjerne flest mulige aspekter belyst, men er prisgitt bidragsytere uten samme overordnede perspektiv. Tekstene ender ofte med å overlappe, iblant spenne bein på hverandre, mens sentrale spørsmål blir neglisjert. I lys av denne utfordringen, er Bøygens nummer om barne- og ungdomslitteratur langt på vei vellykket.

Temaet barne- og ungdomslitteratur reiser en rekke særskilte spørsmål. Noen estetiske, noen etiske. Hvordan skrive for barn? Hva kan man forvente av leseren? Hvordan gi stemme til barn gjennom litteraturen? Hvilke kriterier bør ligge til grunn for å vurdere litteratur for barn og unge? Hvordan formidle kompliserte, eller vonde, eller moralsk betenkelige temaer på en måte som egner seg for unge lesere?


Lesingen har forrang

Man kunne ha listet disse spørsmålene opp, slik jeg nettopp har gjort, og behandlet dem etter tur med et og annet nikk til konkrete eksempler. Resultatet ville sannsynligvis vært kjedelig. Bøygen unngår stort sett dette; artiklene gir lesingen forrang. Flere av tekstene bobler av en leseglede som selv virker nesten barnlig bak all sofistikert sjargong. Ikke naiv, bare begeistret og innlevende. Sten-Olof Ullström morer seg med å nøste opp tallrike intertekstuelle tråder i Stian Holes billedbok Annas himmel (2012), før han spør seg om lek med litterære og visuelle referanser har noen plass i bøker beregnet på barn. Går kompleksiteten over hodet på unge lesere? Ja. Gjør det noe? Nei. All litteratur rommer referanser til andre tekster, selv ikke forfatteren kan overskue rekkevidden av dem. Hole hinter eksplisitt hit og dit, uten at kjennskap blir en forutsetning for leseropplevelsen. Mener Ullström.


Hvem bør vurdere hva

Et par av artiklene tar opp spørsmål uten å forankre dem i litterære tekster. De er opplysende, men litt tørre. Nina Goga ser på fenomenet bildebokapp, som er for nytt til å passere Words retteprogram. Appen åpner et uklart grenseland mellom dataspill og litteratur. Bildebokappomtaler (Word vrir seg i krampe) har utelukkende beskrevet tekniske muligheter, mens Goga etterlyser en tilnærming som fokuserer på estetisk kvalitet og sanselig opplevelse. Goga er for øvrig alene om å tematisere digitale tendenser; resten av Bøygen står på trygg grunn i Gutenberg-alderen.

Redaktør Ella Toft Lowum sammenligner Brageprisens kåring av beste ungdomsbok med ungdommens egen kåring, Uprisen, og viser et avvik mellom kriteriene til unge og voksne lesere. Begge er opptatt av etikk og estetikk, men vurderingene spriker. Kan faglig kvalifiserte lesere simpelthen ignorere målgruppens egne meninger? Toft Lowum kunne ha forfulgt spørsmålet videre i sitt og medredaktør Hilde Mugaas’ intervju med Jonas Bakken, jurymedlem i Nordisk Råds nyopprettede pris for barne- og ungdomslitteratur. De snerter så vidt borti temaet. Bakken nøyer seg med å understreke at juryens vurderinger legger vekt på litterær kvalitet. Han slipper å presisere.


Lek og alvor

Med utgangspunkt i kapteinene Sortebill og Sabeltann, og tidsspennet mellom dem, vil Jonas Hansen Meyer si «noe vesentlig om norsk idéhistorie og tidsånd». Sortebill målbærer sosialdemokratisk dugnadsånd, mens Sabeltann drives av hensynsløs individualisme; gullskatten er oljen, som lar oss ta det rolig de neste hundre år. Analogiene lykkes godt som komikk, de ligner mer på standup enn idéhistorie. Balansen mellom det lekne og det alvorlige er en annen grunn til at Bøygen fremstår så uforskammet godt planlagt. Et alvorlig tema tas opp av Rikke Frøysland, som ser på en ny tendens i kunstnerbiografier for ungdom. Stein Erik Lundes biografi om Munch (2004) og Hilde Hagerups om Virginia Woolf (2011) unngår begge en enøyd idealisering, de våger å trekke frem mørke og usympatiske sider ved sammensatte personer. Frøysland roser dem for å vise leseren tillit i en sjanger tradisjonelt preget av glorifisering.

På alvorssiden troner Kjersti Lersbryggen Mørks artikkel om hvordan barn gis stemme i litterære dystopier fulle av ekstreme erfaringer. Romanene Dødslekene (2008) av Suzanne Collins og Barneregjeringen (2008) av Aleksander Melli fremstiller redselsfulle scenarioer med barn som overgripere og ofre, og begge kretser rundt en underholdningsindustri drevet av colosseumsk brutalitet. Lersbryggen Mørks behandling av bøkene stikker seg ut som særlig velskrevet og perspektivrik. Hvis Bøygen var en konkurranse, ville jeg utropt henne til vinner, mens de andre følger kloss etter, som gode nummer to.

Til slutt vil jeg føye til at Bøygen også inneholder bokanmeldelser og illustrasjoner og skjønnlitterære snutter, og at alt dette er bra, og at Bøygen lykkes fint som helhet, og at de reiser de nevnte spørsmålene og en del andre og klokelig avholder seg fra å gi definitive svar. Dessuten er tekstene velskrevne og velinformerte, de er lærde uten å bli teorisprengte, og hadde jeg båret hatt, ville jeg tatt den av for Bøygen.

 

Anmeldelsen ble først presentert på periskop.no 17.10.2013.

 



, ,

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.