Diktsamlinger
Bob Arnold
Sanndrøymd. Dikt for unge
Gjendiktet av: Lars Amund Vaage
Illustratør: Laurie Clark
60 sider
Nordsjøforlaget 2009

Jackie Kay
Adopsjonspapirene og andre dikt for unge
Gjendiktet av: Hanne Bramness
Illustratør: Ina Otzko
59 sider
Nordsjøforlaget 2010

Hanne Bramness
Solfinger. Dikt for born
Illustratør: Laurie Clark
66 sider
Nordsjøforlaget 2012

Sanndrøymd, Adopsjonspapirene og andre dikt for unge og Solfinger

KJÆRLIGHET, IDENTITET OG HVERDAG

Norsjøforlaget, og forlegger Hanne Bramness, gir oss egen og gjendiktet samtidslyrikk. Foreløpig er tre av utgivelsene for barn og unge. De spriker i kvalitet og tematikk.

Lyrikkforlag

Poesien er truet. Folk kjøper ikke diktsamlinger, alle de litterære prisene går til romanforfattere, og utlånet på samtidslyrikk er skremmende lavt. Lyriker Hanne Bramness startet Nordsjøforlaget i 2007 for å bedre på denne situasjonen.

Bramness ser langt fra svart på lyrikkens framtid. Hun skriver på forlagets nettsider: «Lyrikken som sjanger står sterkt i Norge, det er mange betydelige stemmer såvel blant eldre som blant yngre forfattere.» Hennes ambisjon er å bringe disse stemmene i dialog med stemmer fra andre språkområder, og skape en alternativ kulturell offentlighet, der lyrikken kan komme til sin rett. Impulsene utenfra skal først og fremst hentes fra Nordsjøområdet – derav navnet.

Lyrikken står sterkt i norsk barne- og ungdomslitteratur også. Norsk satsning på barnelyrikk har gitt oss 2-4 nye diktsamlinger i året siden 70-tallet, og selv om det høres lite ut, er det betydelig i en internasjonal sammenheng. Spesielt har det vært mange nynorske utgivelser.

Et norsk lyrikkforlag uten egen barnelitteratur ville derfor vært merkelig, og selv om tre utgivelser ikke er mye på seks år, husker Bramness på de unge leserne. Kanskje har det vært vanskeligere å finne gode tekster for denne målgruppen? I alle fall er det bare én av de tre som er en gjendiktning fra Nordsjøområdet.

Enkelt, og litt kjedelig, om kjærlighet
Den første utgivelsen har geografisk tilknytning til New England i USA. Bob Arnold er amerikansk tømrer og hippi, bosatt i Vermonts skoger, med eget forlag og en lang rekke diktsamlinger på samvittigheten. Han har gitt ut lyrikk av både Hanne Bramness og ektemannen hennes, Lars Amund Vaage, på forlaget sitt, Longhouse Publishers & Booksellers, noe som tyder på at vennskap og kjennskap er bakgrunnen for Nordsjøforlagets første barnelitterære utgivelse. Sanndrøymd (2009) kom ut som en tospråklig utgivelse, direkte på begge språk, med Vaage som stødig gjendikter. Om diktsamlingen er feilplassert geografisk, er den så absolutt i dialogens og samarbeidets ånd.

Arnold skriver enkle tre linjers dikt. Selv om «tree» og «three» ikke er helt identiske, slik de er på norsk, forestiller jeg meg at de gjennomgående tre linjene er tenkt som en hyllest til alle trærne i skogen. Det er i alle fall her vi befinner oss, både i tekst og bilde. Laurie Clark illustrasjoner utgjør nærmest et lite dendrologisk leksikon over amerikanske treslag, med naturalistiske tegninger av løv, der navnet på treet står på både norsk og engelsk. Arnold og Vaage skriver:

OAK

Before I cut this
Tree – feel its
Life to live

EIK

Før eg feller dette
treet – kjenn det
har eit liv

Skogen som omgir diktene i samlingen er et levende og elsket vesen. Når jeget i Arnolds dikt feller tømmer, sprer han asken utover, som en begravelsesseremoni. Asken gir grobunn for nye trær, slik at livets sirkel kan starte på nytt.

Og denne kjærligheten til skogbruket og naturen kobles selvsagt også med kjærligheten til ei jente:

ALWAYS THE WAY

She peeks in my window
But she is so pretty
I’m already peeking out

DET VANLEGE

Ho kikar inn vindauget mitt
Men er så fin
At eg alt kikar ut

Diktene beveger seg aldri utover denne nære, gjentagende sirkelen – skogen, arbeidet, jenta. De uttrykker en rolig tilfredshet med å finne det vakre i det enkle og kjente. Den lille diktsamlingen er tvers igjennom harmonisk, og selv om det lekes med betydningslag i ordene, rytme og gjentak, er det umulig å unngå at samlingen også blir nokså kjedelig.

Splittet identitet i form og innhold
Jeg har mest sans for den andre utgivelsen fra det lille forlaget, Adopsjonspapirene og andre dikt for unge (2010). Her gjendikter Hanne Bramness dikt av den skotske forfatteren Jackie Kay, The Adoption Papers fra 1991, og andre utvalgte dikt, utgitt i 2007 under tittelen Darling. New and Selected Poems. Kay debuterte med Adopsjonspapirene og samlingen har langt på vei et selvbiografisk utgangspunkt for å behandle identitet og tilhørighet.

Jackie Kay har vokst opp i Edinburgh hos adoptivforeldre, hun har skotsk mor og nigeriansk far, og hennes afrikanske utseende har gitt henne en opplevelse av å være fremmed i sitt eget liv. Dette blir dobbelt forsterket av at hun heller ikke kjenner sin biologiske bakgrunn. I Adopsjonspapirene er det tre stemmer flettet sammen gjennom ti lyriske og narrative kapitler, og de tilskrives «datter», «adoptivmor» og «egentlig mor». Stemmene forteller oss om opplevelsene og følelsene de tre kvinnene har i tilknytning til datterens fødsel, adopsjon og oppvekst, men er kanskje først og fremst et uttrykk for splittelsen i datteren.

Vi er ikke slik vi trodde:
Jeg er mindre, fyldigere, mørkere

Jeg er høyere, tynnere
og jeg så henne alltid for meg med mørkebrunt hår
ikke at hun var grå. Jeg ser haken min i hennes
og det er alt, men uten tvil
vil mamma si, når hun studerer bildet,

hun ligner deg virkelig på en prikk.

Gjendiktningen til Hanne Bramness er kledd i et hverdagslig språk. Jeg har ikke lest diktene i original, men opplever denne språkdrakten som riktig. Det brukes klisjeer, det brukes muntlige formuleringer, men av og til stråles diktene opp av et originalt og sterkt bilde: «Mistenksomheten mot fremmede dogger på rutene». Opplevelsen av at dette er virkelige mennesker, liv og erfaringer blir forsterket gjennom de sparsomme virkemidlene.

Identitet og fremmedhet er et gjennomgangstema også i de diktene som følger Adopsjonspapirene. Forsterket av at vi møter stadig nye «jeg». Det er sjelden samme stemme som skjuler seg bak denne identitetsmarkøren, for selv om alle er svarte kvinner, er de gamle og unge, nåtidige og historiske. Følelsen av å være utenfor, splittet mellom ulike virkeligheter, blir dermed en felles erfaring, noe større enn bare «datteren».

Jackie Kay vant The Saltire Society Scottish First Book Award for The Adoption Papers og hun har vunnet priser for senere bøker også. Hun skriver i alle sjangre: prosa, lyrikk og dramatikk. Hennes tekster setter ord på en erfaring som blir vanligere og vanligere i vår globaliserte verden, og hun gjør det sårt og presist.

En annen

Om jeg ikke var meg sjøl, ville jeg vært en annen.
Men faktisk er jeg en annen.
Jeg har vært en annen hele mitt liv.

Det er ikke gøy å alltid gå rundt
og være en annen:
folk tar feil av deg; du tar feil av deg sjøl.

Den barnlige hverdagens store muligheter
Årets utgivelse, Solfinger kommer fra Hanne Bramness selv. Hun skriver i første rekke for et voksent publikum, og det er denne delen av forfatterskapet hun har vunnet priser for, men det er det ikke første gang hun skriver dikt for barn. Trollmåne kom i 2001 og var en samling med alfabetdikt på bokmål. Denne gangen skriver Bramness på nynorsk og hun utnytter bildebokformatet for det det er verdt. Mange av diktene lar seg ikke forstå uten Laurie Clarks pennetegninger. Som når hun skriver

    MERKE

Eg held finkjolen så varsamt
for ikkje å setje merke,

Men klyp så hardt eg kan
når ingen legg merke til det.

Diktet er illustrert av ei klesklype. Ordene alene, slik de leker seg med betydningene av «merke» og skjulte og åpne handlinger, gir et stort tolkningsrom, men illustrasjonen lukker for mange av mulighetene, og gir oss en besjelet klesklype i stedet. Sånn er denne diktsamlingen. Den er opptatt av de små tingene, av hverdagen, og av de store mulighetene som barn kan åpne i det lille, ved hjelp av barnlig logikk og fantasi. Her kan en binders bli til et hus og et fingerbøl eller en gråstein slukke tørsten.

Det er en finurlig samling, på mange måter idyllisk, men ikke harmonisk, slik Arnolds samling er det. Hos Bramness fins det kontraster og en humor som Arnold mangler, og i enkelte dikt også uro. Denne uroen er kanskje koblet opp mot det å bli voksen, det å gå over i en ny fase. Hun avslutter samlingen med et dikt som kan tolkes slik.

PÅ DJUPET

Du legg småtinga
djupt ned i veska.

Dei kan slå seg til ro.
Ingen finn dei no.

Når de små tingene begraves, forlater leseren samlingen og den barndommen som skildres på sidene. Alle hverdagens muligheter og opplevelser slår seg til ro, og ingen kan finne tilbake til dem. Et nostalgisk lite dikt i en samling som i sum skildrer direkte og barnlige opplevelser.

Formatet på Bramness diktsamling er det samme som på Arnolds, og de har samme illustratør, noe som tyder på at Nordsjøforlaget planlegger en serie. Siden kvaliteten har steget betraktelig fra utgivelse nummer en til utgivelse nummer to, bør det love godt for seriens videre liv.



Skrevet av:
Kommentarer