Tittel: Sannhetsstøv, type 1
Tekst: Ulf-Arvid Mejlænder
Illustratør: Philip Hauglin
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 197

ISBN 978-82-02-28405-3

Sannhetsstøv, type 1

KOMIKK MED GAL PROFESSOR – PÅ DET JEVNE

Middels morsomt og overtydelig i skildringen av usympatiske
voksne med et pluss for innsikt i hvorfor innlært høflighet er bedre enn blank
ærlighet.

En gal professor, igjen
De to femteklassingene Nicolai og Magnus sparker bort en ball, og på jakt etter den krabber de gjennom en tett hekk og blir de første (!!) til å oppdage at det bak hekken, i gangavstand til hjemmene deres, finnes et hemmelig laboratorium, eiet og drevet av den eksentriske professoren Reidar Rask. Det er ikke godt å vite hvordan forskningen hans finansieres, men lenger ut i boka får vi forsåvidt vite at regjeringen og Kongehuset i det minste er underrettet om hva han holder på med. Professoren har, blant andre ting, funnet opp et slags sannhetsserum, eller egentlig et ærlighetsserum, et pulver som får folk til å legge av den sosialt innlærte høfligheten og pliktskyldigheten. Personer som utsettes for støvet sier det de egentlig mener, og gjør det de egentlig har lyst til.

Guttene stjeler (!!) en post av støvet, og prøver det ut på fem voksenpersoner de møter. Magnus’ smørblide, vordende stefar blir avslørt som en egoistisk drittsekk; den unge pene kassadama får frigjort sin egentlige drøm: å synge (og vinner en talentkonkurranse på tv samme kveld); og verst går det ut over en ekkel lærer, ordføreren og dronningen når det skal være kongelig besøk på skolen dagen etter tyveriet. Læreren blir avslørt som ondsinnet og arrogant, ordføreren får frigjort sitt indre barn, og dronningen danser samba og får prøve oppfinnerens fly-stol.

Pluss og minus
Dette er komikk med barnevennlige kvaliteter: Voksne mennesker med autoritet blir avkledd og latterliggjort, og barna blir dermed – slik barn ofte blir i moderne norske barnebøker – voksnere enn de voksne.

Det er noen avsnitt på side 176 i boka som føles forbløffende innsiktsfulle, der professoren forklarer guttene at samfunnet i og for seg er avhengig av hvite løgner, forestillelse og skinnhøflighet: «Det er et kjempemessig skuespill, men det fungerer. Alt går som det skal».

Problemet er at jeg ikke tror på historien (og da mener jeg selvsagt ikke «tror på» i betydningen holder det for sant at slike professorer og pulver finnes). Boka tar opp alvorlige problemer for barn, som uønskede steforeldre og ubehagelige lærere, men likevel er det ingen ting føles viktig, farlig eller avgjørende her, problemene bare faller inn i handlingen for å få den til å gå videre: dum vordende stefar, dronningbesøk, flyvende stol, ond lærer, barnslig ordfører. Ordføreren er faktisk den beste delen. Her lar den allvitende fortelleren oss få se ham innenfra, så vi forstår hvorfor han lengter ut av vervet. Jeg synes det er ubehagelig med den type fedmesjikane som forfatteren legger opp til. Læreren Helene Hohle er ikke bare slem mot elevene, men hun er også ufiks og disser.

Et par detaljer: Forfatteren synder mot reglene om narrativ økonomi: han legger inn element som ikke har betydning for den senere utviklingen av historien, som at Nico er forelsket i kassadama. Jeg er også usikker på hva forfatter og forlag kommuniserer ved å bruke tall i tittelen. Betyr «type 1» i tittelen her at vi kan forvente oppfølgeren «Sannhetsstøv, type 2»?

En erfaren debutant
Tegningene av Philip Hauglin oppleves som sjangertro og stilriktige. De er utført i «tegneseriestil», det vil si med kraftige konturstreker, monokrome felt og med uspesifisert og monokrom bakgrunn. Oppfinnerens rosa kanintøfler er et bonuseffekt som ikke finnes i teksten.

Forfatteren Ulf-Arvid Mejlænder er født i 1957, og har en lang medie-cv. Han har vært journalist i Dagens Næringsliv, redaktør i Norsk Ukeblad, og har siden 2003 drevet eget firma innen medie- og kommunikasjonsrådgivning. Han har skrevet flere bøker om kommunikasjon i ulike relasjoner tidligere, utga en roman på Snøfugl forlag i 2006, og barnebokdebuterer med denne boka.

I lys av de innvendingene jeg har kommet med ovenfor, er det lett å
konkludere med at heller ikke barnebøker er barnemat. Også skribenter med
bred erfaring bør nærme seg barneboka med respekt for episk logikk.



Kommentarer