Sårt og morsomt om liv og død

Det er sommer og Louise har nettopp fått vite at bestemoren er død. Hun reiser fra hybellivet i Ålesund hvor hun går på videregående, og tilbake til hjembygda. Louise hadde behov for å komme seg vekk fra alt året før, etter at bestevennen Tormod døde, og hun sliter åpenbart fortsatt med de vonde minnene. Alle trådene er krevende å samle i begynnelsen, og historien vikler seg ut gradvis. Men det er allikevel en god og naturlig flyt som holder historien engasjerende fra første stund, og som leser blir man nysgjerrig på hva som egentlig hendte før hun dro.

Usympatisk og upålitelig

Hjemme igjen må Louise tilbringe tid sammen med mor, storesøster Isa og søsterens seks år gamle sønn, Sander. Det er krangling og generelt dårlig stemning mellom søstrene og til dels nevøen, og moren prøver tålmodig å bevare freden. Louise fremstår både usympatisk og som en upålitelig forteller. Hun misliker de fleste og mener selv hun ofte har uttalt seg på en hyggelig måte, selv når de rundt henne åpenbart reagerer. Hun blir dermed vanskelig å stole helt på for leseren, ettersom det ikke virker som hennes oppfattelse av situasjoner alltid er i samsvar med virkeligheten. I tillegg til de vonde følelsene rundt bestemorens død, har mannen til Isa også nylig forlatt henne. Men Louise er bare sur og krevende, og selv om man skjønner at hun har hatt det tungt, så er det vanskelig å ha sympati med henne. Gamle venner prøver å få kontakt, men hun vil helst være alene og drikke øl mens hun ser på Netflix-dokumentarer. Isa fremstår også som en vanskelig storesøster, og når hun skaffer Louise en jobb på det lokale sykehjemmet, er det ikke nødvendigvis motivert av velvilje. Relasjonen dem imellom fører til flere underholdende situasjoner, noe som bidrar til å gjøre historien mindre sentimental enn den lett kunne ha vært.

Bare et menneske

For Louise sliter åpenbart. I begravelsen begynner hun akutt å gråte av minnet om Tormod, og får dårlig samvittighet av tanken: «dei trur eg tenker på bestemor». Hun får ansvar for Karen på sykehjemmet, og strever med å ikke brekke seg de første gangene hun må dusje henne. Hun tar jobben til dels seriøst, men irriterer seg grenseløst over de gamle, senile menneskene rundt seg. Til tider fremstår Louise nesten sjarmerende hjerteløs med kommentarer som «… eg veit ikkje om det er greitt å lyge, men kva anna skal eg gjere? Fortelje henne at alle ho kjenner er døde? Det gidd eg ikkje».

Samtidig som man skjønner at hun, som alle oss andre, bare er et menneske, og selv i sin egosentriske sorg kommer det frem at hun åpenbart har fått sansen for denne Karen. Når en av de andre beboerne forteller Karen uten fintfølelse at moren hennes er jo død, går det inn på Louise: «så ser eg blikket til Karen, ho er som ein unge i et selskap der dei vaksne brukar for vanskelege ord, eg får vondt langt inn i ryggmergen av det blikket, og eg vil kyle jusen til Solveig i trynet på henne og fortelje henne for eit rævhol ho er».

Det er ikke bare Louise som sliter med å vise folk rundt henne at hun egentlig er glad i dem. Storesøsteren gjør det like vanskelig, og begge to nekter å være direkte snille med hverandre, men viser heller kjærlighet med små gester som ingen av dem vil vedkjenne seg.

Språklig styrke

Ane Barmen skriver lett, fargerikt og presist om å være ung, men også om følelser man må forholde seg til i alle aldre. Minnet om Tormod henger over Louise gjennom hele historien, og vi får gradvis lære hva som egentlig skjedde mellom Louise og Tormod, og hvorfor Tormod ikke lever lenger. Det kommer også frem at Tormod kanskje var mer enn bare en nær venn. Det er vondt og sårt når Louise forteller om hvordan hun daglig kjenner behovet for å snakke med ham: «Eg har ikkje tal på kor ofte eg høyrde noko morosamt, noko teit, noko ekkelt eg tenkte at dette må eg fortelje Tormod om… Før eg kom på at nei».

De avsluttende sidene er til tider uutholdelig triste, og det er godt Barmen iblant letter på trykket med litt fargerik banning og usympatisk klaging. Det er tungt å lese om døden, men hun holder balansen.

Det er ingenting å utsette på Barmens språklige evne, enten det dreier seg om døden selv eller om en gammel kjenning fra hjembygda som Louise nylig har fått øynene opp for: «”Takk for sist” seier han, og auga hans er mjølkesjokolade, og fingrane hans er like lange som då vi dansa». Språket flyter sømløst og naturlig, dialogen er troverdig og noen setninger treffer leseren akkurat der det gjør mest vondt.