Mitt barnebokminne - av Tone Ørvik
Hallo B-212
Annik Saxegaard
(utgitt under pseudonymet Bente Bratt)

251 sider
Halvorsen & Larsen 1946

Saxeegaard, Annik (Bente Bratt): Hallo B-212

KVINNER MED EGNE LIV

Barnebokminne av Tone Ørvik

Grunnen til at jeg har lange armer må være bæreposene fulle av bøker fra biblioteket. Penger fra barnepass og snille tanter gikk rett til bokhandelen. Jeg trengte en annen verden i tillegg til den daglige, og var grådig etter bøker og villig til å lese alt.

Urett var det som fenget mest. Da ”Margrethe Kindt” ble lest i tegnetimen, ble jeg sendt ut av klassen for å grine ferdig på gangen. Jeg vokste opp like ved det som hadde vært Grini fangeleir under krigen, min far og onkler hadde vært med i motstandsbevegelsen, og jeg drømte meg til en tid der konflikter var i svart og hvitt, og heltemot vant fram til slutt.

Hver sommer dro moren min og jeg på besøk nedover Sørlandskysten. Vi begynte hos morfar, som satt krokete og tynn under en måneskinnslampe og røykte pipe og leste fra de norske sagaene og den ville vesten. Hans fem døtre hadde etterlatt seg bøker på hyllene hans. Bøkene var gule og stramme av røyk, de tørre sidene knitret av elde.

Det var der jeg fant Annik Saxegaard, og bøkene om Lisbet og En dame i tredveårene. Her var bøker om voksne kvinner som tok egne valg, som lærte å velge bedre neste gang. Kvinnene hadde yrker, de bodde på hybel, de hadde komplekse følelser og relasjoner, de hadde kjærlighetsliv. De tok sjanser, de turde tape, og de vokste i innsikt og indre visshet. Det var dannelse, det var en duft av større forhold, det var mot til å leve det livet en valgte. Det var varme, humor, samvittighet og dens handlingskrav.

Med hver vår stoffkoffert med klær, badetøy og bøker, forflyttet moren min og jeg oss etappevis nedover kysten, en uke her, et par uker der. Vi var hjertelig velkomne, og vi var gode gjester. Jeg må ha vært 12, for jeg var blitt lei av kaffeselskaper, av å gå stille i dørene, være snill og grei, ta oppvasken, og leke med barn som var yngre enn meg.

Siste etappe var hos venner i Kristiansand som hadde en seks-åring, og jeg var nær bristepunktet. Men en dag kjørte vi til Brekkestø for å besøke deres gamle tante. Hun bodde alene, klarte seg utmerket, kokte èn potet til middagen hver dag, og alltid et glass rødvin. Hytta var lun og luftig. Den lå på en knatte ved sjøen, og mellom to furuer hang en hengekøye. Hun tok meg i hånden, gransket meg vennlig, og sa, ”Jeg hører at du liker å lese. Finn deg en bok, du, og legg deg i hengekøya der.”

I hylla sto Annik Saxegaards Hallo B-212 som jeg ikke hadde lest før. Jeg hadde aldri ligget i hengekøye før, heller. Utpå dagen kom tanten med iskald saft. Jeg lå i skyggen ved sjøen på en solblank dag i havbris og furulukt, og ingen forventet noe av meg.

Krigen bryter ut, og jentene i venninneklubben begynner med førstehjelpstjeneste og ambulansekjøring, mens brødre og kjærester drar på skauen. Vigdis og Estrid er bestevenner og patrioter. Norge trenger kvinner like mye som menn, og etterhvert blir ambulansekjøring for tamt; Vigdis skjuler et radioapparat og gir ut en illegal avis.

En dag sender hun et brev til venninnene. Hun har villet forstå hva som ligger bak nazismen og har studert nasjonalsosialismen nøye, skriver hun, og mot alle forventninger har hun funnet seg grepet av ideologien. Som det ærlige mennesket hun er, har hun nå tatt konsenkvensene av dette og meldt seg inn i NS – men hun lover å aldri angi gamle venner.

Venninnene er sjokkerte og forkaster henne. Alle unntatt Estrid. Hun har gjennomskuet henne: Som nazist kan Vigdis arbeide mye mer effektivt for motstandsbevegelsen.

Vigdis blir frosset ut, hun blir ensom, hun lever i forventningen om avsløring, tortur, død. Men, alt for fedrelandet. Hun ofrer gjerne i innsatsen for å redde og hjelpe mennesker. Blond, blåøyd og vakker – og tysktalende, får hun jobb hos politiet. Hun tolker og oversetter avhør, til fordel for de arresterte. De stupide tyskerne aner ikke at hun er B-212, som lurer ut informasjon til motstandsbevegelsen gjennom Estrid.

Helt til dagen da hun blir innkalt til politikaptein Atle Heger, som ”hadde han vært jøssing, hadde han nesten vært sjarmerende.” Han har syntes det er underlig at folk som er blitt innkalt til avhør, ikke møter opp, og at de som politiet skal hente, ikke er hjemme … som om de var blitt synske, eller kanskje blitt advart? Men hvem andre enn Vigdis kunne vite hvem som skulle hentes?

Alt står på spill for Vigdis – til politikapteinen plutselig sier, ”Veien er lang, men De vinner nok frem.” Det er koden! Hun svarer, ”Den som har vilje, vinner alltid frem.” Da Atle Heger svarer, ”Og vilje har vi, både De og jeg” vet hun at sjefen hennes hos nazistene er kontakten fra motstandsbevegelsen. Han er B-250.

De blir kjærester umiddelbart, og de vinner krigen, selvfølgelig. Og venninnene, som etterhvert har forstått Vigdis’ dobbeltrolle og offer, samles igjen.

Nazistene fremstilles som stupide, jøssingene som lysluggede og intelligente. Slik måtte det jo være i 1946, da boken ble utgitt. Svart og hvitt, heltemot, alt en tolv-åring kunne ønske seg.

Gode historier med driv og menneskelighet uten for mye fjolleri eller unnskyldninger er det i bøkene til Annik Saxegaard. Det jeg husker best er opplevelsen av at forfatteren hadde respekt for mennesker, ja, selv for meg som leser. Hun skrev ikke nedlatende eller forklarende, men så på leseren som intelligent og med et sammensatt følelsesliv, nærmest som en voksen. Ikke ulikt tanten til vennene i Kristiansand, som jeg ikke husker navnet på, men aldri har glemt.



Skrevet av:
Kommentarer