Saxegaard, Annik: Ina-serien

Mer varme og dybde enn i andre ungpikebøker

Å skrive et barnebokminne burde være en enkel sak, tenkte jeg. Jeg tilbrakte tross alt mye av barndommen i bøkenes verden. Så jeg satte meg ned med oppdrag og kaffe – og begynte å gjennomgå i tankene hva jeg hadde lest fra jeg har noen erindring om lesning og fram til jeg var 12–13 år. Jeg vet at barneboklesningen startet et sted i huttetuenes land og at den sluttet med Ina-serien, før Agatha Christie og voksenbøkene overtok. Men hva lå mellom disse to ytterpunktene? Hvilke tekster har festet seg i bevisstheten? Og hva er et barnebokminne, egentlig? Er det en opplevelse av en enkelt tekst? En enkelt figur? Handler det om litterær sjanger, hva man likte best? Eller handler det om hvor eller hvor mye man leste?

Jeg husker godt at jeg leste Til huttetuenes land. Men den etterlot ikke noe varig inntrykk. På samme måte som jeg så Pompel og Pilt, sannsynligvis premieren. Men når jeg blir spurt om det var skummelt, har jeg ikke noe minne om det. Som et ekte barn av søttiåra leste jeg alle bøkene om Gulltopp, om Bobseybarna og om Lykkebarna. Jeg leste de fleste Frøken Detektiv-bøkene (men ingen av bøkene om Hardyguttene) og de fleste Evi Bøgenæs-bøkene (men ble dyktig lei av de morløse legedøtrene). Ingen karakterer eller handlinger har festet seg derfra heller. Det var GGG og GGB og GGP, det var Ponnygjengenog Puk og Skatten på Mirabelløya, og Så kom vi til Norge, Men tankene mine får du aldri. Jeg ble aldri virkelig fanget av disse sosialrealistiske bøkene og vendte trofast tilbake til Anne-Cath. Vestlys fortellinger med nå suser vi inn på stasjonen i Bergen, sa pappa, og mamma som tok sørgående hurtigrute fordi hun traff en venninne og gikk på feil båt, pappa som ødela kjolen til Aurora med strykejernet, Marte ni som fikk en nattlig ridetur i bytte for mandelen i julegrøten, mormor som hadde spartogspart for å ta toget til storbyen og Ole Aleksander som fikk både skjorte, lungebetennelse og en søster.

Alt dette husker jeg. Men når jeg skal lete etter den litterære enkeltopplevelsen, blir det vanskeligere. Jeg hadde ikke en yndlingsbok som jeg bare måtte lese om igjen og om igjen. Visst gjorde det inntrykk da frøken leste høyt om brødrene Løvehjertes kamp mot den ildsprutende Katla. Visst gråt jeg da stakkars Margrethe døde etter å ha blitt frosset ut av gjengen til Inger Johanne. Og visst fikk jeg en opplevelse av seiersrus da Klara reiste seg fra rullestolen til jubel fra Heidi og bestefar og da Clarissa scoret seiersmålet i den avgjørende lacrossekampen på Malory Towers.

Prinser og prinsesser var ikke helt min greie. Jeg likte serier, hestebøker og krimfortellinger, senere kjærlighetsfortellinger, selvfølgelig, men også identitetsfortellinger. Jeg hadde nok en relativt enkel og gjennomsnittlig litterær smak. Så bøkene jeg ofte fremdeles trekker fram fra barnebokhyllen og setter pris på å bla i for gjensynets skyld, er bøkene i Ina-serien. Serien besto av tolv bøker og var en fortsettelsesserie. Den var nok kategorisert som en ”ungpikebok”, men jeg tror jeg var elleve da jeg begynte å lese den. Jeg begynte med bok nummer elleve, ble fanget, og startet fra begynnelsen. Serien bygde på alle tenkelige klisjeer. Ina var foreldreløs (hadde mistet begge foreldrene i en flyulykke), vokste opp hos sin eldre søster (som var verdenskjent operasangerinne), hun var snill og godhjertet og endte i den siste boken opp med å gifte seg med sin første og eneste kjærlighet, Ingolf. I mellomtiden hadde hun reddet en jevnaldrende pike fra vanskjøtsel på barnehjem, funnet hennes far (også operasanger) på mirakuløst vis, reddet venninner fra giftig sopp og skapt nye vennskap og forhold på kryss og tvers.

I dag virker serien tradisjonell, og kanskje gammeldags naiv. Men den hadde noe som fanget, framfor alt en varme og dybde i beskrivelsen av figurene og handlingen som jeg ikke fant i andre jentebøker, og plot og miljø som engasjerte. Tekstene omfattet temaer som spente fra opera til dyrevern. Og som den nysgjerrige leser jeg var, fikk jeg lyst til å høre Beethovens Fidelio og tårnarien fra Tosca. Jeg ble motstander av zoologiske hager og safarier i Afrika. Ina ville bli filmfotograf, og det ville plutselig jeg også … Serien handlet om å skape en plattform for seg selv, med gode hjelpere rundt seg, men alene når det virkelig kommer til stykket. Den handlet om forhold til foreldre som ikke er der lenger og som blir funnet på nytt, noe som også skapte identifikasjon og spørsmål i den pre-pubertale fasen jeg var i.

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.