Tittel: Saynab – min historie
Tekst: Eva Norderhaug
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2004
Antall sider: 168

Saynab – min historie

Slikt ingen burde oppleve

Saynab Mohamud beskriver seg selv som «ekstremt voldelig». Denne boken forklarer kanskje noe om hvorfor, og om hva vi – og hun – kan gjøre med det.

Saynab Mohamud var tolv år gammel da hun kom til Norge i 1990, fra Somalia. Hennes barndom var preget av borgerkrig, kaos, vold, død og flukt, samt av problemer i familien. Faren skilte seg fra moren, og var dessuten voldelig.

Ingen mennesker skulle ha det slik, og kanskje særlig ikke i oppveksten. Men for Saynab var ikke elendigheten slutt med dette: I Norge – først i Risør, dernest i Kristiansand – blir hun mobbet på skolen, og hjemme drikker faren og er brutal, både mot Saynab og stemoren, som flere ganger flytter fra ham. Bolig- og familieforhold eksisterer bare i navnet, og skolen er et helvete.

Hvordan skal et barn, senere en ung tenåring, reagere på en uutholdelig virkelighet? Saynabs svar er vold. Når alt omkring henne er vold, hvordan skulle da hun kunne svare på annen måte? Men volden løser ingen problemer, den skaper bare nye, og Saynab er intelligent nok til å se det. Konflikten er uløselig, og følgen blir desperasjon.

Så kommer hun inn i et nytt miljø, ved at hun flytter til Oslo, til Holmlia, hvor det dukker opp positive elementer: voksne som bryr seg, ungdomsklubb (de politikerne nå nedlegger i stor skala, fordi de ikke «lønner seg» – tror politikerne at ungdomsvold gir mer positive utslag på budsjettet?), venninner. Ikke så å forstå at verden forandrer seg ved et trylleslag, men langsomt er en tung snuoperasjon i gang, uten at Saynab bestandig merker det selv. Det dreier seg riktignok hele tiden om bevegelser av typen to skritt frem og ett tilbake, men summen er i hvert fall positiv.

I dag er Saynab 26 år gammel og student i Oslo. Selv med en så vanskelig bakgrunn går det altså an å bevare sin menneskelighet og overleve. Og mer enn det: Saynab legger ikke skjul på grusomheten som ligger i omskjæring av kvinner, eller for å bruke det mer korrekte navnet, kvinnelig kjønnslemlestelse. Hun skildrer sin egen forferdelige opplevelse som helt liten, og sine egne aksjoner for å gjøre sine medmennesker oppmerksom på hva som foregår og hvor redselsfullt det er. Det krever overskudd, både fysisk og menneskelig.

Mennesker som Saynab, som har et slikt overskudd, fortjener all den hjelp samfunnet – vi andre – kan gi. I dette tilfellet kan hjelpen bestå i at vi deltar i Saynabs uttalte hjertesak, kampen mot lemlestelsen, og i arbeidet for å hindre at barn skal vokse opp i et slikt helvete som det hun har bak seg. Ingen, heller ikke voksne, fortjener et slikt liv, og ingen bør utsettes for slike overgrep. Og det verste er – som alltid – ikke hatet. Det verste er likegyldigheten. Hvis det ikke var så mange som «ikke visste», som «så gjerne skulle ha gjort noe, men» – ja, så ville volden, terroren og lemlestelsen ha vært mye mindre mulige.

Som man vil forstå, er «Saynab – min historie» en sterk bok, en bok som stiller krav til oss. Samtidig er det en bok til å bli glad av, fordi det er boken om et ressurssterkt og varmt menneske som har noe å gi, selv om det tar tid før hun finner ut hvordan hun kan gjøre nettopp det.

Én ting virker imidlertid svært forvirrende: Hvem har skrevet denne boken? Ifølge forlaget er den «fortalt med Saynabs egne ord», og den er konsekvent fortalt i jeg-form; det er Saynab som forteller. Likevel oppgis TV2-produksjonsleder Eva Norderhaug som forfatter. Hva betyr «Saynabs egne ord», fortalt i jeg-form, hvis det er Eva Norderhaug som har skrevet dem? Er Eva Norderhaug en sekretær? Hvorfor står hun i så fall oppført som forfatter? Ingen skal få innbilt meg at en 26-årig student av Saynab Mohamuds kaliber er analfabet.

Språket er enkelt, men kraftfullt og levende. De transitive formene av verbene «smelle», «henge» og «brenne» heter imidlertid «smelte», «hengte» og «brente» i fortid – noe som later til å være ukjent for TV- produsenten. Det går heller ikke an å si «Hos familien jeg bodde», og flere personer blir ikke «redd», men «redde».



Skrevet av:
Kommentarer