Schroeder, Binette: Lupinella

Lupinella
Binette Schroeder (tekst og ill.)
Oversatt av Jo Tenfjord Bokklubbens barn 1972
Lene E. Westerås, forfatter
Bokklubbens barn
1969
Jeg hadde egentlig glemt denne boka. Jeg er vokst opp i et hjem med bøker
Jeg hadde egentlig glemt denne boka. Jeg er vokst opp i et hjem med bøker og hjemme hos modern og fadern står fremdeles alle bøkene jeg ble lest for som barn. Eller alle? Med jevne mellomrom går jeg gjennom disse bøkene. Stryker hånda over dem, kjenner på materialet, lukter på dem, blar, leser og betrakter. Nysjerrige Nils (svensk utgave), Elsa Beskows Nissene i hatten (hvor man skulle fylle inn enderimene selv), Gunda Gravemaskin, Ruffen – sjøromen som ikke kunne svømme. Flesteparten av dem er personifisert gjennom farge- og blyantskriblinger fra undertegnedes hånd. Noen er revet stykker av, det er flekker og fingermerker samt prøver på navnetrekk. Permene og innmaten er preget av røff og jevnlig bruk.
Siden jeg i nostalgiske stunder går gjennom denne samlingen av barnebøker, trodde jeg at jeg hadde full oversikt over det jeg leste som barn, men man skal altså ikke stole på at hjernen alltid spiller på parti. På et posesalg på et bibliotek under Hamsundagene på Hamarøy, kom jeg over en bok jeg plutselig og med hjerteklapp gjenkjente; den lå der i en gammel trekasse på bibliotekgulvet, og alt – alt kom tilbake til meg: LUPINELLA!
Hele turen fra Tromsø til Hamarøya, regnet, tåka, sleipe veier og fergekøer, alt hadde pekt mot dette, selvfølgelig, turen var berget! Jeg hadde blitt gjenforent med Lupinella, med herr Smell-opp-og-igjen, mr Humpty Dumpty og fuglen Robert.
Jeg kan ikke stedfeste hvor jeg leste boka da jeg var liten, heller ikke i hvilke omgivelser jeg ble lest den for, men likevel oppdager jeg på dette lille biblioteket på Hamarøya at jeg kjenner den ut og inn. Jeg kjenner igjen illustrasjonene, de duse fargene, herr Smell-opp-og-igjens glede over sitt nye kostyme, Mr Humpty Dumpty med de fiolblå øyne og sin subtile forsiktighet, fuglen Roberts hjelpsomhet og Lupinellas empatiske og inkluderende verden for alle som var i hennes nærhet. Jeg kjenner igjen magien og barnebokas evne til å gå dit det ikke skulle være mulig å gå, men likevel gjøre det. Magi!
Lupinella. Allerede på første side åpenbares et univers som går rett hjem. Lupinella vanner blomster i hagen og Robert påpeker at Lupinella har plantet busker opp ned, hun er trist. For å muntre henne opp henter Robert sine to kompiser, herr Smell-opp-og-igjen og mr Humpty Dumpty. Lupinella tar med seg disse to uvanlige karakterene på piknik og snart oppstår de eventyrligste ting. Herr Smell-opp-og-igjen har en eskedress som ville gjøre Mary Poppins teppekledde veske misunnelig. Han trekker frem alt man trenger til en storslått piknik, og vel så det. De bygger et hus av papir som han trekker ut fra eska og vips – en piknik med høy luksusfaktor er skapt. Det de tre vennene ikke er klar over er stormen som er på vei og at hus laget av papir jo er fryktelig lette. Stormen løfter huset og her får mr Humpty Dumpty bruke sine kunnskaper ved å bygge papirhuset om til et fly og senere til en båt. Enn så dramatisk plottet er, alt ender godt. Språktonen i teksten veksler mellom gode observasjoner, morsomme dialoger og noen litt for søte rim. Men iblandet de veltilpassede og fengende illustrasjonene, denne boka skaper troverdighet innenfor sitt felt.
Jeg tenker i en brøkdel av et sekund, hvilke andre bøker er det jeg har glemt?
Lupinella er en Bettine Schroeders (1939) debutbok og kom ut i 1969. Hennes foreløpig siste bok Ritter Rüstig & Ritter Rostig kom ut i 2009 på Nord-Süd-Verlag.