Se ut vinduet, klappe katten

Livet mitt forandret seg en augustdag i 1992; første skoledag i andre klasse. Før sommeren hadde hele klassen fått beskjed om å lære å lese, og jeg hadde jobbet målrettet. Jeg hadde fått en gjennomillustrert alfabetbok (hvor en stor tegnet «A» var omringet av anker, ananas og albatrosser, osv.) og hadde pugget denne hver eneste dag. Nå satt jeg ved pulten min og gikk gjennom alfabetet som var hengt opp over tavla. «L, ser man det. Og hva står der? M, ja visst». Jeg hadde kontroll.

Læreren vår, Sissi, tok runden, og spurte hver av oss om hvordan det hadde gått, dette med lesingen. En etter en gjorde vi opp regning. Like før turen kom til meg falt blikket mitt på en tullete bokstav helt mot slutten. Den kunne jeg ikke, men det var den siste. Bare én bokstav igjen å lære. «Har du lært å lese da, Martin?», spurte Sissi. «Hva heter den bokstaven der?» spurte jeg. «Den heter «Æ»» svarte Sissi. «Da kan jeg lese», svarte jeg.

Jeg hadde allerede bestemt meg for hvilken bok jeg skulle lese først: Yndlingsboken min; Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren, som var yndlingsforfatteren min. Fortellingen om Karl og Jonatan som døde, men levde videre i Nangijala hadde alltid gjort inntrykk på meg. Jeg likte den fordi den var eventyrlig og dramatisk, men kanskje mest fordi den hadde en storebror i seg, noe jeg ønsket meg veldig. Jeg kunne uten forbehold dele Karls fascinasjon for sin kjærlige, vise og kule storebror Jonatan, og akkurat som Karl torde jeg være i den skumle boken fordi jeg visste at Jonatan passet på meg, og så lenge man var med ham så var døden bare et nytt eventyr. Så da jeg kom hjem fra skolen, første skoledag i andre klasse, gikk jeg rett til bokhylla og hentet Brødrene Løvehjerte.

Jeg leste om Karl som het Kavring og som var syk. Jeg leste om Jonatan som var storebror og flott og fortalte om Nangijala, men som døde da han reddet Kavring fra en brann, ved å ta ham på rygg og hoppe ut av vinduet. Og så en dag var Kavring også død og kom til Nangijala. Og der var Jonatan og Ryttergården i Kirsebærdalen, og Mattias som ble farfar, og Tengil og Katla og Karm. Og jeg kjente alt godt fra før, men denne gangen var det noe som ikke stemte. Jeg begynte å mistenke at fortellingen handlet om noe annet enn den hadde gjort de gangene jeg hadde hørt den tidligere.

Jeg oppdaget at det var en stor forskjell på å bli lest for og å lese selv. Når man selv styrte tempoet, kunne man reflektere mer, kjenne mer på hvordan man reagerte på teksten. Man kunne lukke boken, se ut av vinduet, klappe katten, alt mens man essensielt sett fortsatt var i lesningen. Historien skred ikke lenger frem av seg selv.

Jeg husker ikke om det var noe boken sa, eller bare noe som slo meg, men plutselig tenkte jeg at alt det som skjedde siden Karl kom til Nangijala kun var hans eget oppspinn. Dette var ikke en bok som handlet om at disse tingene fantes; Alt i boken var Karls drøm, eller fantasi. Det som egentlig skjedde var at Karl var syk og skulle dø, og nå var han redd og savnet broren sin. Og med en gang jeg hadde tenkt den tanken, så klarte jeg ikke å bli kvitt den. Boken syntes å bekrefte mistanken min i alt den sa og gjorde. Og når slutten kom, og det var Karls tur til å ta sin bror på ryggen og hoppe i døden, da det var hans tur til å være modig, forsto jeg at Brødrene Løvehjerte ikke var et eventyr om livet etter døden, men et eventyr om å forholde seg til døden, avfinne seg med den, å håndtere frykten for den.

Ingen hadde snakket til meg om døden før. Den var noe man ikke snakket om, et skyggelagt faktum langt frem i tid. Jeg hadde ingen begreper for å forstå den, bare noen uanvendelige gloser om Gud og himmelen. Den eneste døde personen jeg visste om var Kong Olav. Men nå opplevde jeg at Astrid Lindgren realiserte frykten for å forsvinne. Hun lot Karl vise meg hva den besto av, og hvordan man kan møte den. Hvordan man kan finne mot til å gå inn i mørket, selv om man ikke vet hva som er der.

Martin Ingebrigtsen (f. 1984) er forfatter, for tiden aktuell med oversettelsen av Jens Blendstrups roman Gud taler ut (Bokvennen). Hans første bok under eget navn forventes utgitt i 2017. Til daglig jobber han i Norsk Forfattersentrum.

Martin sender stafettpinnen videre og vil utfordre Rune Christiansen til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Les også Marie Sjøvolds barnebokminne om samme bok.