Selvhjelp for ungdom

Psykisk helse er et tema som stadig er på dagsorden og ofte etterlyses som et eget fag i skolen. Oda Rygh ønsker å hjelpe ungdom og unge folk som sliter med kjipe ting, med en bok. Et prisverdig prosjekt, og jeg har ikke klart å finne fram til lignende bøker for målgruppa. Et hull i markedet og et godt formål, altså. Hvordan har Rygh valgt å gripe det an?

Lettfattelig, konkret og løsningsorientert er ord som karakteriserer boka. Rygh skriver i et kortfattet språk som gjør boka svært jordnær. Livskriser handler ofte om store og komplekse problemer og følelser, men Rygh angriper det komplekse ved å gjøre problemene til håndterbare størrelser. Rent praktisk handler det mye om å håndtere hverdagen, konkret handler det mye om økonomi, rus og hvordan få bukt med prokrastineringen. Takk til forfatteren for Pomodoro-tipset, testet ut i arbeidet med denne anmeldelsen (Pomodoro er et tidtakingssystem som også finnes som app).

«En ork»

Rygh gjør også noen pedagogiske grep. Hun henvender seg direkte til leseren, og skriver som et tydelig jeg. Hun bruker sin egen historie med depresjon og bipolar lidelse, og er åpen om at hun syns det er vanskelig å skrive om det, selv om hun nå er frisk. Denne fortellingen åpner boka og skal fungere som bevis på at det går an å bli frisk, og på at forfatteren har erfaring med problemene. Den direkte henvendelsen og åpenheten fungerer fint.

Hun innfører «en ork» som måleenhet for energi og mestring av hverdagslige ting. Vanligvis fikser vi alt vi skal i løpet av en dag uten å tenke over det, men i en livskrise koster kanskje det å dusje fem orker i stedet for en. Du har rett og slett ikke nok orker til en dag, og må prioritere.

Et annet grep er de fiktive personene Nina og Stian. Nina har fått en alvorlig depresjon, og Stian mister taket på hverdagen når moren hans blir alvorlig syk. De håndterer problemene på ulike måter, og klarer å fikse livene sine igjen, med hjelp fra familie og venner. Både ork-måleenheten og eksempelfortellingene fungerer bra. Men jeg skulle ønske at Rygh hadde brukt ork-metaforen mer gjennomgående i boka.

Uhøytidelig og direkte språk

Ungdom er en utfordrende målgruppe fordi de både er kresne konsumenter, og fordi de som skriver for ungdom sjelden er ungdommer selv. Det er fort gjort å gå i den overungdommelige fella og skrive som verdens kuleste fjortenåring for å få innpass i målgruppa. Det fungerer sjelden, og Oda Rygh gjør heller ikke noe forsøk på det. Hun er over 30 år, og det er ikke tvil om at hun er voksen. Det er heller ikke tvil om at hun vet noe om det å være ung, at hun vet noe om kriser og om å komme gjennom dem. Oda Rygh fullførte utdannelsen som samfunnsviter og arbeider nå som skribent. Hun skriver som en erfaren voksen, men likevel i et uhøytidelig og personlig språk. Noen ganger kan stilen virke litt knapp. Her er et eksempel fra kapittelet om depresjon:

«Husker du orkene? Depresjon stjeler dem fra deg. Plutselig blir du «giddalaus». Vanlige oppgaver i huset eller på jobben blir et mas, og du må anstrenge deg for å holde tritt med det vanlige tempoet ditt. En eller to helt grunnleggende oppgaver kan plutselig falle ut av lista, som å sjekke mail eller fikse håret før du går ut. Alt er stress. Dørstokkmila er dobbelt så lang. Ikke at det gjør deg noe, du har nemlig også antagelig mistet interessen for det du likte før. Likte du å gå på ski med vennene dine? Det liker du ikke nå lenger.»

Formspråket harmonerer godt med bokas innhold. Omslaget er inviterende, passe uhøytidelig og innbydende. Illustrasjonene av Tegnehanne, som dukker opp i hvert kapittel, er både humoristiske, røffe og såre. De enkle tegningene er med på å myke opp og ufarliggjøre innholdet. Kapittelinndeling og avsnitt er leservennlige med passelig luftige sider å lese. Både tittel, språk, lay-out og illustrasjoner gjør boka svært tilgjengelig, noe som absolutt er et poeng når målgruppa kan ha lite «ork».

Styrker og svakheter

Som håndbok fungerer Når livet er kjipt bra, og byr på mange tips til hvor man kan få videre hjelp. Særlig vil den være fin for pårørende. Forfatteren byr på kunnskap og bilder som får venner og familie til å forstå at det ikke bare er å ta seg sammen. Jeg tror at mange ungdommer og unge voksne vil ha nytte av boka, både som oppslagsbok og som døråpner til å snakke om og alminneliggjøre de vanskelige tingene vi tror vi er alene om. Jeg tror også at en del av dem som rammes av livskriser vil savne mer refleksjon rundt temaet. Det ordner seg veldig greit for Nina og Stian, og det har ordnet seg for Oda. Selv om forfatteren poengterer at boka har sine begrensninger, kan den jordnære stilen også være en potensiell svakhet. Et svært komplekst felt forenkles, det er lite rom for nyanser og dybde. En 12-punkts liste for å identifisere en depresjon er nyttig, men åpenbart ikke utfyllende.

Forhåpentligvis vil boka likevel hjelpe ungdommer med å få bedre kunnskap om egen og andres psykiske helse, og den er et fint bidrag til mer åpenhet om at alle treffer på en krise eller to i løpet av livet.