Sendak, Maurice: Til Huttetuenes land

Å få leke med monstre!

Barnebokminne av Lars M Aurtande, illustratør

Huttetuenes land var uten tvil min favorittbok som barn. Moren min Lånte den til meg fra biblioteket gang på gang. Jeg bladde og leste, og ble aldri lei av Max – min store helt i ulvedrakt!

Som voksen har jeg forsøkt å få tak i boken flere ganger. Den har kommet ut i nye opplag, men har vært utsolgt alle de gangene jeg har spurt etter den i bokhandelen. Eksemplaret jeg til slutt fikk kjøpt, fant jeg i Frankrike. Fordi jeg ikke kan fransk er det mulig min gjenfortelling ikke er helt korrekt.

Max er en rampete gutt, og ikke vil han legge seg til å sove. Max blir derfor sendt til sengs uten kveldsmat. Plutselig vokser det frem trær og en sjø i rommet hans. En båt kommer forbi og med den reiser Max avsted … Etter en lang reise over havet kommer han frem til Huttetuenes land. Der står det digre monstre på stranden og brøler med gapet fullt av skarpe tenner og vifter med klørne sine. Men Max blir ikke redd, – og monstrene synes han er så fryktløs at de gjør han til konge. De danser og leker. Etter en stund blir Max lei av all lek og dans og han reiser tilbake over havet med båten. Vel hjemme på rommet sitt har mor satt frem kveldsmat allikevel.

For meg som liten gutt var det utrolig spennende at en annen liten gutt, som Max, fikk leke med monstrene. Store, underlige skapninger. Mutanter av løve og enhjørning, ett slags troll med fiskeskjell, en okse med menneskeføtter og en stor hane med poter og ørnenebb. Og alle har skarpe klør og gule øyne. Å leke med monstre er nesten som å få spille fotball med de store guttene, foran garasjen. Veldig spennende, men helt uoppnåelig.

Jeg husker jeg synes det var veldig rart at det ikke var bilde av moren til Max i noen av illustrasjonene. Hun sender Max opp på rommet for å legge seg, og når han kommer tilbake fra reisen står kveldsmaten og venter. Nå ser jeg at det er et genialt trekk fra illustratørens side å ikke avbilde moren. Ved å distansere henne, blir Max fantasiverden mer virkelig for leseren. De eneste karakterene som er illustrert i boken er Max og de digre monstrene. (Og en liten hvit terrier som Max jager i begynnelsen av boken) Huttetuenes land var et virkelig land i min barndom, og jeg var helt sikker på at jeg kunne reise dit.

Max kostyme var jeg også veldig begeistret for. Det ser ut som en ulvedrakt, men er nok ment som en pyjamas. Kanskje er det Max’ fantasi som lager ører, klør og hale på pyjamasen. Jeg synes det er en god løsning for å illustrere en urolig og bråkete rampegutt.

Huttetuenes land er en helt unik bok, og illustrasjonene synes jeg er fantastiske. De har mange ganger ligget i bakhodet mitt når jeg selv tegner. Jeg håper noen snart kan utgi den norske oversettelsen på nytt. Da vil jeg dele min første store bokopplevelse med datteren min Iben på 2 1/2 år. Hun har nylig oppdaget gleden ved bildebøker, – hun har et fantastisk monsterbrøl i å supplere bildene med!

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for bildet av forsiden. Boka fins i deres samling.