Sentimentalt om å skille seg ut 

Vi møter en bitter og pessimistisk 16 år gammel jente ett år etter den skjebnesvangre brannen som gjorde henne foreldreløs. Store deler av Avas kropp ble forbrent, og hun føler seg som et vandrende monster etter utallige operasjoner, bokstavelig talt lappet sammen av de fungerende delene som var igjen. Ava skal motvillig begynne på en ny skole, etter å ha blitt overtalt av onkel Glenn og tante Cora, som hun nå bor med, og som ønsker at niesen skal få noe som ligner et normalt liv igjen.

Annerledes sammen

Den tidligere syngende og sceneglade Ava har tilsynelatende gitt opp håpet om dette selv. Hun tyr til spydighet og sarkasme som overlevelsesmidler, men holder av hensyn til Cora noen av disse tankene for seg selv. En som derimot ikke holder noe inne, er Piper, som Ava blir kjent med i en støttegruppe for brannskadde. Hun sitter i rullestol og blir Avas allierte på skolen. I motsetning til alle som enten stirrer, eller behandler henne som om ingenting har hendt, er det forfriskende for Ava at noen sier det som det er. Som når Ava forteller at hun har hatt sin første dag på skolen, og Piper svarer: «Å, shit, kan tenke meg hvordan det var, med det trynet. Hvor ille var det?»

Der Ava helst vil gå i ett med bakgrunnen, ønsker Piper det stikk motsatte og utbryter: «Hvem har sagt at vi skal være usynlige?» Det kommer frem at Piper har sine hemmeligheter og manipulerende sider, men hun hjelper Ava med å håndtere endringene på en annen måte enn Cora og psykologene som forholder seg håpefullt og positivt til alt. Sammen med Asad, som er like opphengt i Broadway-musikaler som Ava, danner de tre en slags trio av outsidere.

På støttegruppa får Ava utdelt en skrivebok som hun fyller med lister og poesi, etter et tips fra Piper om at dette tar mer plass og psykologen tror de da «bruker kunsten til å ‘bearbeide’ det som skjedde». Boken er krydret med disse diktene gjennom hele, eksempelvis: «Et ansikt som er tråklet sammen. En marerittaktig Tim Burton-karakter. Skorpete og hudløs. Ugjenkjennelig.» Disse diktene ender nok kanskje opp med å faktisk hjelpe Ava, men for leseren gir de egentlig ikke noe særlig mer innsikt i psyken hennes, ettersom historien allerede har en utleverende førstepersonsforteller, og de oppleves litt unødvendige og anstrengte.

Om å skille seg ut

Det er lett å leve seg inn i ubehaget når Ava beveger seg ute blant folk, spesielt første skoledag. Det er hvisking, fnising og gisping. Hun hører folk si «shit», eller hysje på hverandre og hviske: «Hun kommer». Folk er åpenbart sjokkerte, men tør ikke si noe, eller så ignorerer de det ved å overkompensere med overdreven vennlighet. I disse situasjonene er Stewart god, der man får reaksjonene til folk rundt Ava beskrevet, og dermed skjønner hvor stor forandring det har vært i utseendet hennes.

Stewart tvinger leseren til å tenke over hvordan man selv behandler de som ser annerledes ut. Et annet interessant poeng er dette med at folk som har vært gjennom noe grusomt ofte blir kalt en «inspirasjon», samt det at Ava og andre brannofre til stadighet blir kalt «heldige». Dette provoserer henne, ettersom det verken føles inspirerende eller heldig å sitte igjen foreldreløs og med en ødelagt kropp og livslyst.

Forutsigbart og sentimentalt

Til tross for en lovende begynnelse, har romanen en litt for enkel og forutsigbar historie, både når det gjelder handling og karakterutvikling, til å være i samme liga som Young Adult-forfattere som John Green eller Jennifer Niven. Ava har ikke et stort spenn av følelser, og får overraskende fort optimismen tilbake igjen, takket være Piper, som også begynner interessant, men har en for enkel karakterutvikling. Dramaet rundt den slemme og populære Kenzie King, Pipers tidligere bestevenninne, blir for åpenbart. Det samme gjelder trekantdramaet mellom Ava, Piper og Asad.

Stewart har bakgrunn i journalistikk og har åpenbart gjort forarbeid, blant annet ved å snakke med såkalte overlevende. Romanen kunne dermed vært spennende om karakterene ble noe mer utviklet, og om man ikke ble overøst med situasjoner og sitater hvor man så å si blir fortalt hva man skal føle. Spesielt mot slutten blir det for mye av det gode, når Ava besøker tomten der det gamle huset som brant ned sto. En eldre nabo kommer ut, er nær gråten når hun ser Ava, og forteller at de har bedt i kirken for henne i et helt år nå.

Oversettelsen til Rune R. Moen er jevn og god, men dessverre er det språklige utgangspunktet litt for platt.

Erin Stewarts debutroman er både underholdende og tankevekkende der Piper og Ava våger å rope ut mot en verden som ser på dem som monstre, men virker for underutviklet i en tid der det hele tiden kommer utgivelser som faktisk er hjerteskjærende, og som også tar ungdom på alvor.