Tittel: Ser hodet mitt stort ut med denne?
Tekst: Randa Abdel-Fattah
Forlag: N.W.DAMM & SØN
Årstall: 2007
Antall sider: 335

ISBN 978-82-04-12604-7

Ser hodet mitt stort ut i denne?

En «vanlig» jente med hijab

Amal er en «vanlig» sekstenårs gammel australsk jente med alle de «vanlige» tenåringsproblemene; pinlige foreldre, tenåringsforelskelser, skriking og smelling med dører, for å nevne noen. Men Amal er likevel ikke helt vanlig. Hun er født i Australia, men hennes foreldre kommer fra Palestina, og hun kler seg i hijab, det muslimske skautet. Vi får følge Amal fra dagen når hun plutselig bestemmer seg for at nå skal hun ta det store steget å begynne med hijab, fire dager før hun skal begynne i andre klasse på et snobbete gymnas, som eneste muslim. Fra begynnelse til slutt vever forfatteren inn den australske virkeligheten som Amal lever i med det muslimske og normaliserer det å være muslim i Australia.

Ser muslimer på norsk TV?
At Amal begynte med hijab er Jennifer Anistons fortjeneste. Det er når Amal ser på en episode av Venner for livet, at hun plutselig blir fylt av det brennende ønsket om å komme nærmere Gud gjennom å kle seg i hijab. Aniston befinner seg i en utsatt situasjon; alle gjør narr av henne, men i stedet for å gå og gjemme seg reiser hun seg opp og synger, og plutselig vet Amal at hun også kan være annerledes. Det er ikke hennes foreldre, hennes venner eller hennes islamske forening som tvinger eller overtaler henne til å kle seg i den muslimske klesdrakten. Nei, det er Amal selv som har tatt bestemmelsen og dette er et viktig punkt som gjentas utover i boken.

Fordommer mot muslimer
Det går an å lese denne boken som et manifest over alle fordommer mot muslimer i det vestlige samfunnet. Alle vanlige antagelser om muslimer og islam kommer poengteres og Amal møter disse antagelsene på et snusfornuftig sett. «Det er ikke islam» eller «de er ikke riktige muslimer» er hennes svar på omgivelsenes anklager. De samme argumentene bruker hun mot sin venninnes mamma. Hun kommer fra den tyrkiske landsbygda og har i prinsipp en eneste ting i hodet, nemlig å få sin vakre og intelligente datter på seksten år gift. Men datteren Leila, som er født i Australia, vil ikke gifte seg, hun vil bli lege, og til slutt rømmer hun hjemmefra. Det er i standardsvaret, der alt det ubehagelige som muslimer gjør ikke er ”islam”, som leseren får følelsen av at det blir litt for lettvint å bare skuffe unna de store problemene; at mange muslimer lever på sosialbidrag, at muslimske familier lar sine sønner gjøre hva de vil samtidig som de har streng kontroll over sine døtre, og at muslimske gutter tyranniserer sine søstre. Å for eksempel uttale at terrorister som bomber i Guds navn ikke er muslimer blir en litt for enkel forklaring på det komplekse problemet som i dag kalles islamsk ekstremisme.
Men når Amal blir spurt om å snakke om terroristdåden på Bali der flere australiere ble drept, og svarer at hvorfor i all verden skulle hun snakke om det, skulle en kristen australier snakke om Ku Klux Klan eller om konflikten på Nord-Irland bare fordi de er kristne? – da har hun definitivt et poeng.

Muslimsk mangfold
Men Amals historie er ikke bare et forsvar for islams gode sider. Forfatteren gir ett innblikk i det store mangfoldet som finnes i den muslimske gruppen i Australia. For eksempel prøver hovedpersonens onkel innbitt å bli «helt» australsk, barna hans får engelske navn og konen hans en mester i internasjonal kokekunst. Venninnene Leilas konservative familie og Yasmins fargerike familie med en far fra Pakistan og en mor som er konvertitt fra England og derfor bruker lue istedenfor hijab, gir andre bilder på «australsk» islam.

Muslimske foreldre med høy utdannelse
Det kan bli litt vanskelig å relatere Amals historie helt og fullt til den norske konteksten. Familien bor i et fasjonabelt strøk, faren er lege og elsker italiensk opera i tillegg til palestinsk folkemusikk, og moren er tannlege (med skaut) og besatt av å slanke seg. For å dra parallellen til Norge: Hvem kan tenke seg et pakistansk førstegenerasjons ektepar som går på slanketur i selvlysende nylondresser på Ullern eller i Holmenkollåsen?

Virker hijaben begrensende?
En sak som blir tydelig i boken, og for å være ærlig tror jeg at forfatteren ikke har hatt intensjonen å få fram dette poenget, er hvordan en kvinne som kler seg i hijab ofte kan begrense seg selv i møtet med storsamfunnet. Forfatterens argumentering om hijab som begrensning er brukt som et dramatisk grep; Amal vil først ikke være med på å representere skolen i en offentlig debatt mot en annen skole. Hun tenker først og fremst på hvordan hijaben kan innvirke på hele stemningen, men hun gir seg og selvfølgelig blir det også hun som gjør at hennes skole går av med seieren. Men denne begrensningen er nok mye viktigere enn forfatteren gjør den til. Mange muslimske jenter og kvinner har tendensen til å dra seg tilbake i møtet med ikke-muslimer fordi de tar utgangspunkt i at de vil bli tatt avstand fra eller at folk vil glo på en. Hva som er høna og hva som er egget er vanskelig å svare på, men det som er sikkert er at hijab ikke ennå har fått en naturlig plass i det vestlige samfunnet.

Kan islam bli en norsk religion?
Boken om Amal er en viktig bok, ikke bare for ungdommer men også for et større publikum. Den gir forståelse for hvordan muslimske ungdommer som er født og oppvokst i Vesten tenker og handler, og den øker forståelsen for at islam også kan bli en norsk religion.



Skrevet av:
Kommentarer