Serafin og hans makeløse mesterverk

Nyutgivelse med vedvarende kraftSerafin og hans makeløse mesterverk kom første gang på norsk i 1969, to år etter utgivelsen på originalspråket. På norsk kom så i 1970 Serfain og Plym på nye eventyr og i 1971 Serafin og Plym kommer luftveien. Både på det seine franske 60-tallet og det norske nye 70-tallet ble bøkene om Serafin godt tatt i mot av lesere som søkte det fantastiske og fabulerende i det sosialrealistiske og maktkritiske barnelitterære landskap. Nettopp blandingen, eller utvekslingen, av det fantastiske og makt- og modernitetkritiske særpreger Serafin og hans makeløse mesterverk. En liknende kombinasjon finner man også i boken Bjørnen som ville vere bjørn (på norsk i 1976) gjenfortalt av Jörg Müller og Jörg Steinere etter en idé av Frank Tashlin.

Når en så pass gammel barnebok blir gjenstand for nyutgivelse, 3.opplag kom i 1982, er det interessant å fundere på hva som kan være forlagets hensikt med dette. Hva ved boken gjør den aktuell i dag? Dens litterære kvaliteter, dens illustrasjoner, dens tematikk, dens klassikerpotensiale eller dens potensielle markedsverdi? Bokens samlende tema og dette siste spørsmålet harmonerer i så fall dårlig.

Når det gjelder tekstens litterære kvaliteter, er disse fortsatt svært gode og holdbare. Tekstens stemme er mild, balansert og optimistisk på en humørfylt måte: ”Men oi, oi, oi. Huset lå i ruiner. Man kunne nesten ikke si at det var noe hus i det hele tatt, så ødelagt og gammelt og i stykker var det. Men Serafin så på sin eiendom og tenkte som så at det er bedre å ha et ødelagt hus enn ikke å ha noe hus i det hele tatt.” Den norske språkdrakten Odd Børretzen gir med sin oversettelse passer også godt til det milde og litt tenksomt pludrende ved både Fix’ tekst og Serfins væremåte.

Illustrasjonene vitner om Philippe Fixs virke som illustratør og humoristisk tegneserietegner. De er utpenslete og detaljrike og oppfordrer til utfylling og oppdagelsesturer fra den som leser eller ser og hører boken. Kanskje er det særlig illustrasjonene som har festet seg hos dem som husker boken og som igjen har gitt den klassikerpotensiale. Tematikken i boken forholder det seg kanskje litt annerledes med. Er den arbeidsfilosofi og modernitetskritikk som boken formidler aktuell, eller våger man å aktualisere denne siden av boken?

Serafin er, som tittelen antyder, bokens hovedperson. Sentrale bifigurer er vennen Plym og hamsteret hans Herkules. Boken er skrevet som én sammenhengende fortelling, men den kan godt omtales som episodisk der første del dreier seg om Serafin og jobben som billettklipper i tunnelbanen. En fargeløs jobb han mistrives i og som til slutt ender med at han får sparken. Her er det aktuelt å vise til en arbeidsfilosofisk slektning; Fredrik (1967) av Leo Lionni, på norsk 1971. Andre del strekker seg fra når Serafin mister jobben, arver et forfallent hus, pusser det opp og til slutt bygger ”et eventyr av en musikkmaskin”. Bildet av denne maskinen preger også bokens forside og kan slik sett knyttes til ordet mesterverk i tittelen. Det kan likevel være grunn til å spørre om det bare er denne maskinen som skal forståes som Serafins mesterverk. Bokens tredje og mest dramatiske del handler om den trussel Serfain og vennene utsettes for når to menn dukker opp og truer med ”EKSPROPRIASJON og STEVNING og INDUSTRIELT OMRÅDE og ARMERT BETONG, NEDRIVNING og ØYEBLIKKELIG UTFLYTTING”. Her ligger selvsagt den tydeligste sivilisasjonskritikken i boken og kan ses i sammenheng med både boken Det lille huset (1942) av Virginia Lee Burton (på norsk først i 1971) og Jørgen Moes vei nr.13 (1973) av Tor Åge Bringsværd. Spørsmålet er som tidligere antydet, hvor aktuell denne siden av boken er i dag. Vi har for lengst bygget uendelig mange drabantbyer, kjøpesentre, kontorbyer og høyhus.

Siden utbyggingen og byråkratene ikke lar seg stoppe, ender boken med en eventyrlig flukt. Kan hende er det denne flukten som er Serafins virkelige mesterverk. Etter å ha flyktet opp et tårn som de bygger under flukten, kommer Serafin på enda en idé: ”Han tok fire trappetrinn og satte dem sammen, og så tok han det nederste og flyttet over det øverste og så videre, og dermed frigjorde de seg fra tårnet sitt og trappet seg ut i lufta og utenfor rekkevidde for brannmennene.”

Det er kanskje denne kontinuerlige evnen til frigjøring, til idéutvikling og til motstand utgiverne av boken mener fortsatt kan og skal formidles til barn. Jeg velger å forstå det slik og håper i dette lys at boken vil få mange nye makeløse lesere.