Serien Skumring: Gamer og Psyko

Seriebøker

Tor Arve Røssland
Gamer
133 sider
ISBN 978-82-8238-038-6
Mangschou 2011

Gamer

Tor Arve Røssland

Mangschou

2011

133

Widar Aspeli
Psyko
55 sider
ISBN 978-82-8238-037-9
Mangschou 2011

Psyko

Widar Aspeli

Mangschou

2011

55

KNEKKER GUTTEKODEN MED DATA OG PSYKO

Den nye lettlestserien «Skumring» kan dirre av spenning, og knekker guttekoden med sine to første utgivelser. Bøkene er heller ikke uaktuelle for foreldre, hvis de tror at ungdom har mistet evnen til å opprette lovløse lommer i et velregulert samfunn.

I Gamer av Tor Arve Røssland møter vi en kameratgjeng som mister nattesøvnen foran dataspill, og som til slutt holder på å falle utenfor, også i lovens forstand. I Psyko av Widar Aspeli møter vi en forelsket einstøing som ikke klarer å tolke signalene fra det motsatte kjønn. Både gutt og jente blir grepet av desperasjon, med dramatisk utfall. Begge bøkene har paranoia som et thrillerelement, og dette er også godt skildret av forsideillustratør Lars Tothammer i delikate og drømmeaktige nattescener.

Realistiske eventyr
Den klassiske gutteboken sendte ganske enkelt guttene til sjøs for å gi dem armslag. Både Røssland og Aspeli har vært oppfinnsomme når de finner utrygge og uforutsigbare handlingsrom også i nære og moderne miljøer. I begge bøkene er det lange partier som flyr gjennom eventyr, uten å bryte med realismens rammer. Bøkene treffer utvilsomt målgruppen, men de er også tydelige bestillingsbøker – på godt og vondt.

Prosadikt?
Bestillingen er lettlest spenning, og forfatterne må tilpasse seg et grafisk oppsett med bare en setning på hver linje. Det betyr at leddsetningene forsvinner, og at subjektet enten kommer foran verbet, eller reduseres. Oppsettet er uvant, og til å begynne med får leseren en følelse av å lese et altfor langt haikudikt. Men i begge bøkene forsvinner denne fornemmelsen. Sjangeren blir prosadikt med vekt på prosa, og kan på sitt beste likne «Terje Vigen» i moderne poesiform.

For svake lesere?
Nok skryt. På sitt verste er det helt opplagt at begge forfatterne også blir inspirert av den poetiske formen til å tale i utelatelser. Da har de glemt at dette oppsettet er spesielt beregnet på svake lesere. De vil slite medå forstå innledningen i Widar Aspelis Psyko:

Var alt innbilning? Ønsketenkning?
Fortsatte drømmen i dagslys? (s. 11)

Disse tankene gjelder hovedpersonen, men også leseren, som primært er en svak gutteleser. Da får han ingen belønning av å kode enkeltsetninger de første femten sidene. Den mystiske og fragmenterte innledningen står som en vegg mot den viktigste målgruppen, og det er underlig at verken forfatter eller forlag ser et så opplagt brudd med bestillingen. Men hvis leseren klarer å stave seg inn i kapittel fire, så er han også reddet.

Infantil forelskelse
Aspelis fortelling er sterk og troverdig. En forelsket gutt uten sosiale antenner gjør livet surt for sitt objekt. Jenta sladrer ikke til sine foreldre, men velger å hevne seg på egen hånd. Det er både ubetenksomt og farlig. Samtidig er det vanskelig å laste de unge aktørene. Den forelskede hovedpersonen virker infantil, nærmest autistisk, og han vifter med kniven som en slags tegneseriefigur. Jenta har helt sikkert rett i at verken foreldre, lærere eller politi ville sett på hovedpersonen som noe annet enn en uskyldig plageånd. Derfor tar hun hevnen i egne hender, og setter en tragisk handling i gang. Tross noen ekstreme scener, er likevel Aspeli godt innenfor virkeligheten – dessverre.

Lopper kropp og sjel
Mens Aspeli sliter med å få fortellingen i gang, så er problemet motsatt for Tor Arve Røssland i Gamer. Her er det avslutningen som suger. Men det begynner svært bra. Vi går rett inn på rommet til en gutt som har kjøpt seg et nytt dataspill. Denne gangen vil han virkelig være en av gutta, og gjør alt for å oppgradere seg til høyere nivåer. Når han går inn på et lag med andre spillere, går døgnet helt i surr. Skolearbeid og søvn blir satt på vent, og han holder på å glemme lillebroren i badekaret.

Denne delen av boken er stram kritikk av dataspillindustrien, og viser god innsikt i en type spillavhengighet som lopper kropp og sjel mer enn lommeboka.

Moralen smuldrer opp
Hvis forfatteren hadde en moral på lur, så smuldrer den opp i avslutningen. Det ligger i kortene at spill og virkelighet skal blande seg, men bokas avslutning plasserer seg helt på siden av hovedfortellingens handling og moralske potensial. Hovedpersonen utvikler en paranoia som vi tror skyldes spill og mangel på søvn. Men den viser seg å være helt reell. Guttene blir faktisk overvåket. Men ikke på grunn av spillet. Det viser seg at en biperson har drevet med ulovlig hacking på si.

Spill og hacking
Det er ingen nødvendig sammenheng mellom spill og hacking, og moralen må derfor være at du bør bryte all kontakt med dine venner på nett – i tilfelle de skulle rote seg inn i noe snusk. Kanskje dette er et poeng, men det er ikke det poenget fortellingen legger opp til. Dessuten er det faktisk politiets etterforsker som lokker deltakerne med på pengespill. Hva er moralen da? Hold deg unna nettet, så ikke politiet frister deg ut på glattisen?

Menn for guttebøker
Alt i alt viser både Røssland og Aspeli at de har talent for å skildre moderne ungdom, og at de er menn for å skrive guttebøker. Men der Aspeli er mystisk og uklar, er Røssland ulogisk. Kanskje vil de skylde på at de skriver på bestilling, og at det er vanskelig å skape ovale fortellinger i dette korte formatet? Men mistanken går dessverre mot at lettlest også kan bety litt lettvint.