Setter ikke dype merker i leseren

I Dødsmerkene, den første boken i en duologi, blir leseren introdusert for en galakse med ni forskjellige planetnasjoner, som alle er bebodd av hvert sitt karikerte folk. Planetenes beboere er forent i sin tro på kraften som gjennomsyrer universet de lever i, og som gir hver enkelt person en individuell kraftgave – en personlig og magisk egenskap. Handlingen foregår på planeten Thuvhe, som er preget av stridigheter mellom to folk som ønsker å styre den; Thuvhesittene og Shotetene.

I sentrum av denne striden befinner hovedpersonene Cyra og Akos seg. Cyra er shotet og datter av den forrige shotetlederen, og søsteren til den tyranniske arvtageren, Ryzek. Ryzek har lenge tvunget Cyra inn i rollen som sin personlige livvakt og leiemorder, fordi Cyras kraftgave består i å påføre andre – men også seg selv – smerte. Thuvhesitten Akos er, på samme måte som Cyra, sønn av og bror til to mektige mennesker: Både moren, Sifa, og broren, Eijeh, er orakler. Da Akos og Eijeh blir kidnappet av Ryzek, må Akos og Cyra samarbeide om å redde Eijeh, styrte Ryzek og frigjøre Shotetene med hjelp av en gruppe revolusjonære.

Konflikter og kulturforskjeller

Mye av handlingen i romanen er sentrert rundt temaer som moral, mot, lojalitet og skyld. Det mest interessante – og vellykkede – aspektet ved romanen er likevel Akos og Cyras kamp om å overkomme sine fordommer og ulikheter, for å kunne overleve under Ryzeks styre. Relasjonen mellom de to blir også viet svært mange sider, kanskje på bekostning av en mer helhetlig fortelling. De to hovedpersonene blir tvunget sammen når Ryzek gir Akos i gave til Cyra. Akos’ kraftgave består i å kunne nøytralisere andres kraftgaver, og han er derfor den eneste personen som kan lindre Cyras smerter, som er påført av hennes egen kraftgave.

Det er positivt at hovedrollene bryter med de tradisjonelle kjønnsrollene. I Dødsmerkene er Cyra den sterke – og voldelige – mens Akos er mild og langt mer pasifistisk. Det er disse motsetningene som danner grunnlaget for det nølende vennskapet og romantikken som oppstår mellom dem. Disse motsetningene representerer ikke bare hovedpersonenes personlighet, men hele deres kultur, og dermed blir alliansen deres et symbol på håpet om å skape fred mellom de to folkegruppene. Cyra må lære Akos å forstå at folket hennes, som har et dårlig rykte som voldelige og krigerske, ikke er onde av den grunn. Ryzeks totalitære styre, komplett med falske nyheter, en rekke forbud – blant annet om å lære seg andre planeters språk –  samt krigshissingen hans, har bidratt til å befeste fordommene de to folkegruppene har mot hverandre;

Shoteter hadde rykte på seg for å bare snakke sitt eget språk, takket være min fars – nå min brors – politikk, der folket vårt ble holdt uvitende om hvordan galaksen egentlig fungerte (…)

Ryzeks totalitære styre skaper ofte assosiasjoner til vårt eget nyhetsbilde, og det bidrar til at denne delen av fortellingen oppleves som relevant – og skremmende troverdig.

Lite gjennomført crossover-univers

Romanen som helhet oppleves derimot ikke som like troverdig. Heller enn å fremstå som en vellykket sjangerhybrid synes Dødsmerkene å vakle usikkert mellom sci-fi og fantasy. Det er tydelig at Roth har plukket og mikset fritt fra konvensjonene og idéene tilknyttet disse sjangrene, uten at blandingen gjør Dødsmerkene særlig nyskapende av den grunn.

Hovedpersonene må eksempelvis leve med byrden det er å være utvalgt, det vil si ‘skjebnebestemte’. De må lære seg å mestre de magiske egenskapene sine, selvfølgelig med tanke på å styrte det tyranniske regimet som styrer samfunnet deres. Det gir assosiasjoner til Star Wars (som Roth selv har hevdet å være inspirert av), men også til fantasy-serier som Harry Potter og Nådegaven.

Fortellingens utgangspunkt er dermed ikke nytt, og nettopp derfor er det nødvendig at universet som omkranser fortellingen gjør at den skiller seg ut fra mengden av sci-fi- og fantasy-romaner. Dessverre er det lite ved dette universet som oppleves som unikt. Til det er det for lite detaljrikt, og med for få originale innslag. Det er også problematisk at forfatteren ikke tar seg tid til å utforske sitt eget univers:

Alle kulturer dyrket noe; Othyr, komfort; Ogra, mysterier; Thuvhe, isblomster; Shotet, kraften; Pitha, det praktiske, og så videre.

Dette siste ‘og så videre’ oppleves som typisk for Roths overfladiske tilnærming til sitt litterære univers, hvilket gjør det vanskelig også for leseren å bli fortrolig med det. At universet er bebodd av ni planetnasjoner synes irrelevant, da det i hovedsak kun er planeten Thuvhe leseren blir kjent med. De øvrige planetnasjonene forblir anonyme kulisser, uten å ha en tydelig funksjon utover det.

Lever ikke opp til forventningene

De som har lest Divergent-serien vil være fortrolige med Roths talent for å skrive ‘pageturnere’. Det er vanskelig å benekte at også Dødsmerkene tidvis er en spennende roman, men for drevne sci-fi og fantasy-entusiaster vil nok klønete formuleringer som: «Det var som om alle nynne-dure-sang sammen» virke avskrekkende. At det tar lang tid før fortellingen virkelig tar av, og at Roth introduserer ukjente begreper som hun så ikke forklarer, taler heller ikke til romanens fordel. Med tanke på at selve handlingen er såpass uoriginal er det kanskje først og fremst lesere som har lite erfaring med sci-fi og fantasy, samt fans av forfatteren, som vil la seg fange av fortellingen. For de fleste andre vil det nok være like greit å styre unna.