Mitt barnebokminne - av Anne Merethe Prinos,
generalsekretær i Norsk kritikerlag
Silkesvarten
Anna Sewell

Org. tittel: Black Beauty
Første gang utgitt 1877
Første gang på norsk:
Ingar Weyer Tveitan, 1973

Sewell, Anna: Silkesvarten

Én altoppslukende lidenskap

Barnebokminne av Anne Merethe Prinos, generalsekretær i Norsk kritikerlag

Som jentunge hadde jeg én altoppslukende lidenskap – hester. Størrelse, farge og rase spilte ingen rolle så lenge dyret hadde fire ben og var til å ri på. Gikk det en hest forbi på veien, begynte hjertet å hamre hardt i brystet og jeg simpelthen bare måtte følge etter, om så bare for å beundre det guddommelige vesenet på avstand. Faktisk skulle det ikke mer til enn synet av hesteskoavtrykk i bakken, før jeg glemte løfter om hagearbeid og pass av småsøsken, og la på sprang for å få et glimt av objektet for alle mine drømmer og fantasier.

Bare så synd at det aldri kom på tale å få lov til å ri. Annet enn på syttende mai. Da ble jeg innvilget noen stusselige runder rundt skolen på ryggen av en fola blakken med syttende mai-sløyfe i manen. Mor og far stod urokkelig imot alle bønner om ridetimer, og isteden måtte jeg ta til takke med å bestige en litt lealaus treramme som fantes i hagen. Satt på høykant kunne den til nød illudere en skranten og mager hoppla-hoppla.

I en slik nådeløs verden var det enda godt at jeg hadde Anna Sewells barnebokklassiker Silkesvarten å ty til. Ikke for det; i ettertid er det lett å konstatere at den romanen kanskje ikke var helt bra for min psykiske helse. Boken som er fra 1877, og handler om opplevelsene til en fantastisk svart hingst med en karakteristisk hvit stjerne i pannen, fikk meg til å identifisere meg fullt og helt med det edle dyret, og snart var jeg Silkesvarten.

Det spesielle med Sewells bok er nemlig at det er Silkesvarten selv som fungerer som forteller. Hestens tanker og følelser er dermed umiddelbart tilgjengelig, og et slikt grep er fatalt for lettpåvirkelige småjenter, i hvert fall ble det det for meg. Erfaringene til det overmåte vakre og kloke dyret ble mine egne, og etter hvert smeltet vi sammen til en underlig, vanskapt kentaur som bokstavelig talt stormet rundt i skogen i dundrende galopp. Hadde mor og far sett meg, hadde de kanskje angret sin beslutning om å nekte meg rideundervisning.

Detaljene i Silkesvarten står ikke lenger klart for meg, men følelsen boken gav meg lever i meg fremdeles. Og jeg er helt sikker på at jeg kan takke Anna Sewell og Silkesvarten for at hester den dag i dag er mitt uovertrufne favorittdyr.

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.



Kommentarer