Tittel: Jakob og Neikob. Stormen
Tekst: Kari Stai
Forlag: Samlaget
Årstall: 2019
Antall sider: 32

Shoppestopp for Jakob og Neikob

I en tid hvor plastposeskammen brer seg og mindful rydding og gjenbruk er den nye vinen, treffer Jakob og Neikob tidsånden godt når de lærer kunsten å verdsette ingenting.

Da Jakob og Neikob dro på biltur for ti år siden og ble spist av en krokodille, men kom seg ut igjen ved hjelp av en stålampe som Jakob hadde kjøpt fordi han ikke kunne si nei til dørselgere, var et levedyktig radarpar etablert i barnelitteraturen. Siden den gang har forfatter og illustratør Kari Stai brukt de to motpolene til å undersøke menneskelige reaksjonsmønstre i til sammen seks bøker, alle med utgangspunkt i den geniale ideen om at Jakob alltid sier ja til alt og Neikob konsekvent sier nei. Forskjellene i personlighet speiles i kontrasterende farger. Sure Neikob er blå med rød hatt, evig smilende Jakob er rød, ikledd blått. Når de to vennene får en ny nabo bygger Neikob et gjerde, mens Jakob bygger en bro. Der Neikob stadig må utfordre sin negativitet, for å ikke gå glipp av alt som er moro i verden, må også den kronisk positive Jakob lære seg å sette grenser av og til. I Stais nyeste utgivelse Jakob og Neikob. Stormen handler det mest om det siste, for her er temaet overforbruk.

Stormen-resirkulere-2

For mye av alt mulig

Jakob og Neikob jobber i hagen da Spinnvill fyker forbi. Hun tråkker i blomsterbedet deres, men Spinnvill kan lage «alt mogleg» på fabrikken sin og snart er hun tilbake med plastblomster som erstatning for de ekte. Etter et besøk på fabrikken til Spinnvill returnerer de to vennene med en enorm mengde av udefinerbart «alt mulig». For å få plass til alt dette nye, må de kvitte seg med det gamle. De «resirkulerer» alt det brukte ved å kaste det utfor bakketoppen der de bor. Siden huset er helt fullt av nye ting, må de sove i en pappeske utenfor, og når det blåser opp til storm, blir pappesken et gigantisk papirfly som frakter Jakob og Neikob opp på en høy fjelltopp. I fugleperspektiv ser de tydelig at kloden trenger en opprydning, for de er ikke de eneste som har latt seg rive med i jakten på «alt mogleg».

Natur vs. kultur

Allerede på innsidepermene antydes en klassisk natur-kultur-konflikt. Teksten rammes inn av forskjellige typer markblomster som med sine organiske former står i skarp kontrast til de svære, glorete plastblomstene Spinnvill produserer i fabrikken. Det er naturkreftene, representert ved den personifiserte stormen, som må sette Jakob og Neikob på plass og som omdøper dem til Rotekob og Rotekob. Vanligvis benytter Stai seg i stor grad av primærfarger og komponerer stramme oppslag med få og store elementer. Denne ganger flyter det nærmest over av tutti frutti-farget stæsj i mange av bildene. Selv bilene som Spinnvill masseproduserer, med mottoet «mye vil ha meir», er syntetisk tyggegummirosa. At alle disse nye tingene er ubrukelige understrekes av at det er umulig å se hva de faktisk forestiller. Først når Jakob og Neikob får avstand til hele forbrukskjøret fra fjelltoppen sin, roes fargebruken ned og de to kan kontemplere over verdens tilstand kun akkompagnert av en glødende solnedgang. Og av en Obstfelder-referanse til ære for den voksne leseren, når gutta ser ned og undrer seg over om de har kommet på feil klode.

Stormen-bil

Spinnvilt og litt forvirrende

At det elleville forbruket også synliggjøres i illustrasjonene er jo logisk. Likevel er det noe litt hektisk over denne utgivelsen, som handler om noe annet enn å speile tematikken. Selv måtte jeg lese boka to ganger for å få tak i plottet. Hvem er denne Spinnvill som bare kommer susende inn fra sidelinjen som en blanding av en robot og et insekt? Og hvor skal man hvile blikket i disse oppslagene? Når Spinnvill setter i gang med masseproduksjon av biler blir kontrastene i fargebruken så små at det er vanskelig å avgjøre hva som er forgrunn og hva som er bakgrunn. En del av illustrasjonene kommer heller ikke til sin rett fordi viktige elementer forsvinner inn i midtbretten. Mange av bildene strekker seg over et dobbeltoppslag, og lar viktige scener utspille seg på midten. Dermed blir figurer som er sentrert delvis «slukt» i flere tilfeller. Og så fine fyrer fortjener bedre enn å fremstilles med et halvt ansikt eller med bare ett øye.

Tilbake til naturen

For Jakob og Neikob ER fine fyrer. Og den språklige navneleken som handler om å møte verden med piggene ute eller åpne armer har fortsatt mye krutt i seg. Her er det Jakob som ukritisk omfavner forbrukskarusellen, mens Neikob er skeptisk til plastblomster og bilkø. Det blir også han som setter ord på fortellingens tydelige budskap: «Ingenting er boltreplass og pusterom». Han vet nemlig hvilke knapper han IKKE skal trykke på for å slutte å produsere mer pastellfarget ræl. Etter en start med litt pustebesvær og flakkende blikk, i hvert fall for denne leseren, lander det hele nydelig med en Neikob som ser ut av fabrikkvinduet på de ekte blomstene, mens fabrikken er tatt over av fluer, mus og edderkopper. Jakob og Neikob. Stormen formidler på den måten økokritiske perspektiver for de minste leserne i tråd med romantikkens idealer om å vende tilbake til naturen. Og viser samtidig hvor mye action man kan få ut av en tom pappeske.

 

Stormen-vind-3

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.