Si det!

LETTVINT OM MØRKE HEMMELIGHETER

Anmeldt av Heidi Sævareid.

Det er naivt å tro at alt løser seg bare fordi det kommer frem i lyset.

Det blir så tett her, ingenting slipper ut eller inn. Det blir så tett her, ingenting slipper ut eller inn. Det blir så tett her, ingenting slipper ut eller inn.

Av og til får ikke Ingvild puste. Hun har klaustrofobi. Det trange innlandsstedet Rakbygda er intet paradis, men hit har journalistmor Hedvig tatt henne med på jobboppdrag. Hva oppdraget består i, får ikke Ingvild rede på. Hedvig er hemmelighetsfull. Og lunefull. Hun er så utrolig i pluss når hun er i pluss, og så utrolig i minus når hun er i minus. Når Hedvig er glad, er det som om hun og 14-årige Ingvild er venninner. Når hun er sur, er det nesten som om Ingvild er moren.

Hva skjuler bygda?
Nå blir Ingvild også detektiv. Det er noe muffens ved Hedvigs sterke benektelse av at hun har vært i bygda før. Folk kjenner henne tydelig igjen, og Hedvig vet mistenkelig mye om stedene i bygda. Hva skjuler hun? Hva skjuler Rakbygda? Heldigvis rommer den mer enn mørke fortielser. Her er også Jonas – en solbrun gutt med kritthvitt hår. Takket være ham blir ikke sommeren bare fæl.

Overraskelsen er total når Rakbygdas svarte hemmeligheter avsløres. Jeg vil nødig ta livet av spenningen ved å røpe alt, selv om jeg således må gi avkall på mye tematisk drøfting. Men jeg kan ikke – som Hedvig – tie helt. Det er tale om tette, unaturlige familieforbindelser, tvang og vonde minner. Skjendige saker har foregått på et sted der ingenting slipper ut eller inn. Innlandsbygda er mettet med symbolkraft.

Ibsensk innestengthet
At fysisk trange eksteriører og interiører danner ypperlige arenaer for fortidstragedier, fortielser og familiedramatikk, ble vist til gagns av Ibsen. Hos ham gjenspeiler usunne, klaustrofobiske omgivelser det mørke, fortrengte og innestengte i sinnet. Når så fortiden rulles opp og folk snakker ut, letter trykket, og gjennombruddet skjer. Så også i Si det! Tittelen taler sitt tydelige språk – det usagte må frem. Men i denne boken skjer ikke opprullingen gradvis, som hos Ibsen. Først i nest siste kapittel slenges sannheten i synet på oss. Tidligere mystiske hendelser gir endelig mening, men verken leserne eller Ingvild har på noe tidspunkt vært i stand til å forutsi noe. Dermed blir det et temmelig informasjonstungt siste kapittel. Særlig siden forfatteren har valgt å hoppe over Hedvigs muntlige forklaring, og heller lar Ingvild skrive ned et resymé av det hun har fått høre. Dette skal være fordi Ingvild trenger å sortere ut ordene i hodet, men det kan virke som om valget er tatt for å komprimere og begrense historien.

Forenkling
Å la store avsløringer komme i brevs- eller dagboks form er et effektivt narrativt grep, men det kan også bli et billig grep. Effektivitet er ikke alltid av det gode, og i Si det! fører det til forenkling og lettvinthet. Det er forståelig hvis Betanzo har villet dempe det grufulle, men jeg er fristet til å si at hun da burde ha valgt et annet tema. Slik jeg ser det, finnes det ikke uegnede emner for ungdomslitteratur, men jo mørkere tematikk, desto grundigere behandling kreves det. Det går på troverdigheten løs når alt løser seg bare fordi Hedvig omsider ”sier det.”

Det er ikke en sky på himmelen. Ting har falt på plass, det er ikke noe å bekymre seg for lenger. .

Dette er sterke og kategoriske ord. Her er ingen mørke nyanser. Troen på ærlighetens forløsningskraft, som hos Ibsen lar seg passe inn i tendensdramaets rammer, fremstår som svært naiv i Si det!Særlig fordi Ingvilds mistanke om at det er noe muffens med moren og Rakbygda, ikke har vart lenger enn den uken de har vært der. Veier man opp sommerukens spenninger mot det Ingvild så får vite, skulle man jo tro at det ville bli en ”fra asken til ilden”-situasjon. Men nei. Betanzo har hatt det travelt med å avslutte romanen sin – og det så ettertrykkelig at det ikke blir rom for etterspill. Så lettvint var for øvrig ikke Ibsen. Hos ham var ikke forløsning det samme som løsning. Tvert imot viste han ofte at de skjulte konfliktene fra fortiden med nødvendighet måtte gjøre sin destruktive gjerning i nåtiden.

Talent for krim
Det slår meg at Betanzo, med sitt effektive og renskårne språk, har talent for krim. Hun har sans for spenningsoppbygging og gradvis utporsjonering av opplysninger (med unntak av overdosen på slutten), og vet å både skape uhygge og vekke nysgjerrighet. Den store avsløringen på slutten ville ”kledd” krimsjangeren.

Forelskelse tatt på kornet
Talent for tenåringsportretter har hun også. Noe av det beste ved boken er at vi bringes nær Ingvild og hennes følelsesliv. Ingvild reflekterer og resonnerer som en fjortenåring – uten at teksten blir umoden av den grunn. Det er godt gjort å få til denne balansegangen. Forelskelsen mellom Jonas og Ingvild er nydelig og troverdig skildret, og Betanzo har ikke falt for fristelsen til å gjøre dem ”voksnere” enn de er. Scenen der de stryker hverandres nakne overkropper – og er fornøyd med det – tar purung forelskelse glimrende på kornet.

Venninnemamma

Folk som ser dem, tror de er søstre eller venninner.
Men de er ikke det.
De er mor og datter.
Disse megetsigende ordene innleder boken, og det er nok meningen at vi umiddelbart skal tenke at forholdet er ubalansert. Hedvig representerer en velbrukt figur i ungdomslitteraturen – den abdiserte moren som er mer venninne enn mamma. Jeg synes ikke Betanzo tilfører mye nytt til dette motivet, selv om hun antyder at ubalansen står i forbindelse med Hedvigs hemmelighet. Avsløringen gir oss riktignok en pekepinn om hvorfor Hedvig har blitt som hun har blitt, men jeg savner en klarere aksentuering av årsaksforholdene, ettersom forfatteren via innledningen har presentert venninneforholdet som bokens hovedkonflikt.

Når ikke til topps
Si det! er i store partier en velskrevet og engasjerende roman, men svakhetene er for mange til å gjøre helheten god. Tung tematikk krever både presisjon og gjennomføringsvilje. Denne boken når ikke helt opp.