Sier verden ja?

Kaia Dahle Nyhus har blitt en etablert og anerkjent illustratør og forfatter. Hennes egne utgivelser har for det meste handlet om nære relasjoner: om savnet etter en pappa i Pappaer overalt, om forholdet til en storesøster i Hun som kalles søster, om å miste fotfestet når mamma forsvinner i En dag drar mamma. Også som illustratør til mor Gro Dahles bøker kretser tematikken rundt menneskelige følelser, for eksempel når hun skildrer barnets skyld og sorg etter foreldrenes skilsmisse i Krigen, og når hun illustrerer et barns første møte med pornografi på nett og skammen overfor moren i den omdiskuterte Sesam, sesam. Bragepris-nominerte Verden sa ja er et ganske annet prosjekt: Boka tar tak i den aller største fortellingen, nemlig skapelsen; ja, den tar for seg hele evolusjonen og mer til. Teksten er nøktern og oppramsende og har slik sett noen paralleller til den bibelske skapelsesberetningen, men er blottet for all religiøsitet: Energikilden er verden selv.

Det er et originalt og svært ambisiøst prosjekt, og det er krevende, kanskje særlig fordi vi ikke følger noen hovedperson. Drivkraften ligger snarere i at boka stadig nærmer seg lesernes egen tid, før også den elegant blir lagt bak oss: Verden er nemlig ikke ferdig.

Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi? Hvem er «vi»?
«Nå er verden ferdig, tenkte vi. Men verden var ikke ferdig» er et mantra som driver boka framover – og dette gir en tankevekkende effekt som demonstrerer at vi, i vår tid, slett ikke er de eneste som har sett på verden som endelig. Her ligger det en form for ydmykhet som jeg har stor sans for, og som understrekes av den utbredte bruken av «vi». Det oppretter et slektskap med ulike former for liv, skaper forbindelser til det som har vært og det som (eventuelt) skal komme, og det viser på en virkningsfull måte at vi, altså vårt levesett, kun er én av mange, ja, at alle former for liv er like gyldige – for dem som lever der og da. Ikke desto mindre er det vår tid, vår vestlige livsverden, som er bokas målestokk, noe som kommer fram ved at Dahle Nyhus trekker inn elementer som er gjenkjennelige for barnet, nesten på pedagogisk vis:

Det var ikke hus da.
Det var ikke senger.
Det var ikke tallerken
og ikke lue.

Men selv om dette grepet kan fungere som en identifikasjonsmarkør, er det ikke helt uproblematisk, for jeg sitter med en fornemmelse av at bokas «vi» slett ikke tilhører alle. Det er jo nettopp framveksten av et moderne, vestlig samfunn som illustreres – og dermed er det snakk om et lokalt, og ikke et kollektivt, vi.

Nøktern, men naiv
Verden sa ja er mettet og har stor framdrift: Fortellingen tar voldsomme sprang. Effektivt og effektfullt skal boka gjøre utviklingen tilgjengelig for barn, men den er nok best for dem som gjenkjenner de ulike fenomenene: Milepæler i utviklingen blir trukket fram, og når vi kommer til menneskenes tid, blir framstillingen mer detaljert; blant annet nevnes både bålet, hjulet, pest, medisiner – men også mindre viktige ting, nærmest assosiativt, som at vi har mange oster (!).

Verden sa ja har altså klare tilknytningspunkter til vitenskapen, noe som står i interessant kontrast til fortellermåten, som ligner et barns:

Det var mange planeter
som gikk rundt og rundt,
rundt seg selv og rundt sola.
Og de kolliderte med hverandre.
Og en av dem kolliderte med jorda.
Og det ble månen.

Den naive, oppramsende framstillingen er en utfordring. Jeg mistenker at man kan miste en del barnelesere på veien, ikke bare fordi boka har mye tekst, men også fordi teksten er en blanding av å være poetisk, saklig – og abstrakt: «Så kom tida» og «Og i vannet var vi». Men det er ingen tvil om at det er et gjennomtenkt grep: Boka liksom ruller av gårde, ja, som utviklingen selv.

Mektige illustrasjoner
I kontrast står illustrasjonene der med sine stiliserte figurer og landskap, som man virkelig kan dvele ved. Det er lett å være enig i Brage-juryens omtale av boka som en «visuell fest». Det grafiske uttrykket er umiskjennelig Dahle Nyhus sitt. Boka har en særdeles gjennomført estetikk, der teksten er håndtegnet og til og med innsidepermene er dekket med amøbelignende figurer. Figurene – både dyr, mennesker og noe midt imellom – er sterkt individualiserte, og opptrer i en slags ufullkommenhet som er bemerkelsesverdig og som nettopp rommer noe av bokas idé: nemlig at alt henger sammen, ja, at alt liv, i alle former, har en verdi i utviklingen av vår felles verden. Oppslaget med den store, gule dinosauren er særlig godt: Illustrasjonen av langhalsen taler tydelig til barnet, der den står på tvers over hele dobbeltsiden, i kontakt med en fisk fra havet, omsluttet av universet. Det er bevegelse i bakgrunnen, det er himmel, skyer, stjerner og måne – ja, dette er det store bildet, som på overveldende vis demonstrerer hvor alt kommer fra. Oppslaget inneholder også andre arter – noen kjente, noen ukjente – og illustrasjonen av en død fisk gjør at det dessuten rommer kampen om å overleve: «De som ikke var flinke, var uheldige, for de døde».

Verden sier nei
Boka vekker en bevissthet om noe større, om at mennesket ikke er herre over utviklingen. Men det er bare delvis sant. Jorda har riktignok ødelagt seg selv før. Nå, derimot, er det menneskene som skaper endringene. Likevel bare fortsetter vi, med et skuldertrekk, til tross for lidelsene og katastrofene det medfører:

…vi kunne hele tida få mer og mer
og større og finere,
og så ble det varmere,
og så ble det tørrere,
og noen hadde for mye og ville ikke dele,
og noen hadde for lite og fikk ikke nok,
og da sa vi huff!
og så ble det masse regn,
og så ble det storm
og isen smelta, og dyra flytta på seg,
og dyra døde,
og da sa vi også huff.

Hva som skjer i framtida, vet vi ikke, men det vi vet, er at vi ikke bare kan si «huff» til de store tragediene uten å sage over greina vi sitter på. Teksten over får fram at det er nettopp det vi gjør. Dette er muligens en form for subtil ironi som vil vekke leseren – men det er ikke opplagt: Jeg mener nok at Verden sa ja tenderer mot en framtidsoptimisme som jeg ikke helt er fortrolig med. Boka er en enestående fortelling om utvikling – men innpakningen, altså tittelen Verden sa ja og den så å si likelydende avslutningen – «Og verden roper! Og verden sier ja!» – klarer jeg ikke helt å anerkjenne. For verden sier jo slett ikke ja. Den sier nei.