Símun Sámal

Gutt, far og bestefar – mens kvinnene er borte

Det meste interessante i denne boka er at de egentlige hovedpersonene er fraværende: bestemor og mor.

Hovedpersonen Símun Sámal er fire år, og bor i bygda Hvitanes på Færøyene, litt nord
for hovedstaden Thórshavn. Der lever han sammen med mor og far, og med bestefar i
nabohuset. Símun Sámal er forresten oppkalt etter begge besteforeldrene sine, den
ene heter Símun (Simon) og den andre Sámal (Samuel).

Forfatteren
Martin Næs (født 1953) er forfatter og nasjonalbibliotekar på Færøyene. Han skrev fortellingene om «Símun Sámal» for opplesning i færøysk radio. Siden ble fortellingene utgitt som bok i 1984, med illustrasjoner av Thora Sigurdardottir. Boka utkom samtidig på islandsk og på færøysk.

Boka
Boka er bygget om med fem episodiske kapitler, og er dermed i samme Barnetimen
for de minste-sjanger som småbarnsbøker av en lang rekke norske forfattere, som
Vidar Sandbeck, Prøysen og Vestly. Episodene henger kronologisk sammen, men det er ikke noe sammenbindende prosjekt i handlingen.

I første kapittel introduseres familien og barnehagen, og Símun og bestefar prater om hvordan det hadde vært hvis bestefar gikk i barnehagen. Andre kapittel har en rammefortelling hvor Símun venter på at mor skal lese godnatteventyr. Mens han venter tenker han på en gang han og to venner lekte at en stor stein var et skip. Tredje kapittel handler om å være ute i mørket med lånt lommelykt, om at mor reiser bort på kurs, og om at Símun og far baker. Fjerde kapittel handler om å vente på mor, og om Símuns lek med (og bevissthet om) sitt eget speilbilde. Femte kapittel begynner i barnehagen, og slutter med at mor kommer hjem med lommelykt som gave.

Både i Norge og andre land finnes det en forventning om at kultur fra Færøyene (og Island) skal ha en autentisk etnisitet, en gjennomført færøyskhet som gjør at boka ikke kunne foregått noe annet sted. Det er ikke tilfelle her. Det er bare to trekk ved historien som med litt velvilje kan sees som «færøysk»: dette at barna leker at steinen er en båt, og dette at København er synonym for «borte»; det er dit bestemor har reist, og det er der førskolelæreren har vært for å utdanne seg. For noen kan denne mangelen på etnisitet være en skuffelse, for andre vil det være uvesentlig, eller kunne sees som en kvalitet ved færøysk litteratur.

Fraværet som hovedperson
Denne anmelderen finner ikke noe negativt å si om boka. Den er greit komponert, ærlig og real i hverdagsskildringene, og framstår som en upretensiøs og sympatisk høytlesningsbok. Men på den annen side er det også lite ved den som trer fram som unikt på en måte som tilfører noe nytt til barneboktilbudet på norsk.

Men rett skal være rett: Det som i noen grad gjør boka spesiell er hvordan bestemor og mor blir stående som bokas fraværende hovedpersoner. Allerede på første side, mens Símuns nærmiljø introduseres, får vi vite at

Bestemor bur ikkje i lag med bestefar lenger. Ho er ikkje død, ni, ho har rømt frå han til Danmark, og ho har bestemt seg, for at ho aldri skal komme tilbake til bestefar. Det seier bestefar sjølv.

Og dette at bestemor har reist, som selvsagt er alvorlig for de voksne, og som Símun
er for liten til å forstå mer enn brokker av, gjentas senere i boka, og gir resonans i hovedpersonens verdensbilde.

Når mor reiser bort i tredje kapittel er det tydelig at hun oppfattes som limet i familien:

”Pappa, kva skal vi gjere i kveld, når vi kjem heim? Skal eg teikne eit brev

til mamma og helse frå deg? Er ikkje det ein god idé?” spurde Símun Sámal pappa, da

mamma hadde reist, og dei gjorde seg klare til å forlate huset.

Selv om en tar høyde for at boka er mer enn 20 år gammel er det både pussig og interessant at de tre mennene – bestefar, far og Símun – i så stor grad lar seg prege av kvinnenes fravær. Det at far og Símun baker peppernøtter framstår heller ikke som et av flere mulige «far-sønn-prosjekt» mens de har huset for seg selv, men som en kompensasjonsaktivitet. Kanskje vi kan låne ord av Vesaas, og snakke om «Mors lange arm…».

Oversetteren
Oversettelsen til nynorsk er jevn og god, uten noen problemer. Lars Moa (født 1947) er lærer og oversetter fra Stjørdal, og har tidligere oversatt to bøker av Jóanes Nielsen fra færøysk. Da den andre av dem ble lansert, lot Moa seg intervjue i Trønder-Avisa, og fortalte at han oversatte «med fingeren i ordboka». Dette tolker jeg som et tydelig uttrykk for at Moa først og fremst er en entusiast i forhold til færøysk litteratur, og jeg leser også at han selv velger sine oversettelsesprosjekter og aktivt leter etter egnede forlag.

Det utkommer ikke så veldig mange nyskrevne barnebøker på Færøyene hvert år. Og få
av dem blir kjent i Norge, eller på andre språk, for den saks skyld. Men det oversettes jo noen, nå og da. Vi kjenner blant annet Ebba Hentzes to bøker om Antonia, og flere bøker av Steinbjørn B. Jacobsen. Og det finnes flere mulige oversettelseskandidater: Blant annet som vinnere av Torshavn bys barnebokpris;
som nominerte til Vestnordisk råds pris eller Nordisk
barnebokpris. Jeg nevner disse tre prisene så vidt eksplisitt, fordi jeg mener
at det forlaget eller den oversetteren som ønsker å utgi færøyske bøker, tross alt
har en del å velge mellom. Og nettopp i dét perspektivet blir denne boka uforståelig
for meg: Hva er det som gjør at Moa velger akkurat Næs’ mer enn 20 år gamle bok om
Símun Sámal som sitt oversetterprosjekt? Hva er det denne boka unikt kan tilføre
norske lesere, eller fortelle oss nytt om Færøyene? Der blir jeg svar skyldig.

Illustratøren
Thora Sigurdardottir er islandsk, og har siden 1984 utviklet seg fra illustratør til
billedkunstner i flere format. Disse illustrasjonene er et tidlig arbeid, og nevnes
ikke eksplisitt i hennes cv. Bildene i
boka føles litt likegyldige, litt Gunilla Wolde-aktige, og uten at hovedpersonen får
noe egentlig preg. Det mest interessante er at det ikke er noen voksne på bildene.
Av og til henger jeg meg opp i detaljer som hvorfor snekkerbuksene er okergule, når
teksten gjør et poeng av at Símun har røde snekkerbukser.