Sirkus Baldemar

Søt, men litt tannløs

Sirkus Baldemar av Knut Faldbakken og Linda Bakke er den tredje boken om den fortreffelige teddybjørnen Baldemar og vennene hans. Det er en søt bok som virker delvis inspirert av Ole Brumm.

Egentlig er det to historier som fortelles: Baldemar på sirkus og Baldemar treffer Krypulf. Den første historien blir nok for innholdsløs til å fylle en bok (skjønt den kunne kanskje ha vært utnyttet bedre), og den siste kunne muligens med fordel ha vært utdypet mer. Her gir forfatter og illustratør seg selv adskillig mer å spille på.

Tredje bok
Persongalleriet er kjent fra de tidligere bøkene om Baldemar: Foruten hovedpersonen selv er det hans syv år gamle eier Milla med Mamma og Pappa, pluss Baldemars kamerater tøyelefanten Fanti, den fryktsomme Marihøna som trives best nedgravd i leketøykassen, og Strikkekvelerslangen. Baldemar skiller seg markert ut ved sin handlekraft og ikke minst sin handlingslyst – spenningen i boken oppstår når lysten overgår kraften, noe som later til å være et av de to grunnleggende karaktertrekkene hos Baldemar. Det andre er hans aldri sviktende matlyst. Hva det siste angår, kan han minne om sin mer berømte forgjenger Ole Brumm, selv om en sammenligning antagelig vil være urettferdig – Baldemar er en sedat anlagt innebjørn, mens A.A. Milne plasserte Christopher Robins kosedyr i mer selvstendige posisjoner ute i den riktignok ikke så veldig nifse Hundremeterskogen.

Dyr ser på dyr
Da Milla får sirkusbilletter, er Baldemar typisk nok det eneste av dyrene som vil være med. Fanti mener at de ikke er noe snille mot elefanter på sirkus, Strikkekvelerslangen tror ikke han vil kunne se noe over hodene på de langt mer vertikale tilskuerne, og Marihøna er redd. Men også Baldemar blir delvis skuffet: Det er ingen bjørner blant de såkalt eksotiske dyrene, de menneskelige opptredende gjør bare dumme kunster som ikke interesserer ham, og den adviserte Sirkusgrisen opptrer først helt til slutt – men blir likevel dagens høydepunkt for Baldemar, som nærer en ikke særlig godt forklart forkjærlighet for griser.

Bamse møter hund
Etter denne episoden går vi over til noe helt annet: Krypulf dukker opp i familiens liv. Krypulf er en meget liten hundevalp som snart får et vennskapelig forhold til Baldemar (og til Millas brødskiver med leverpostei), men som ikke helt vet hvordan man oppfører seg innomhus. Her er det man kunne tenke seg en rekke mulige episoder som kunne ha vært utnyttet, i stedet for å komme raskest mulig frem til en forholdsvis konfliktløs avslutning.

Mer koselig enn engasjerende
Sirkus Baldemar er en søt bok uten konflikter eller nifse og dramatiske hendelser; noen særlige spenningsmomenter finnes ikke, bortsett fra da Baldemar hører et ukjent vesen og ennå ikke har identifisert det som Krypulf. Det hele blir pent, glatt og vennlig, men litt unødvendig tamt, og det spørs om man ikke må temmelig langt ned i årsklassene for å finne den leser/tilhørergruppen som vil la seg fengsle.

Boken er gjennomillustrert med fargetegninger som følger handlingen, mange av dem svært uttrykksfulle, noen få kanskje litt uklare. Illustrasjonene er vakre og trekker leseren inn i boken, og noen av dem er svært morsomme, for eksempel den hvor illustratøren lar Baldemar trille ned trappen i tre stadier, mens fallet bare er kort beskrevet i teksten. (Det gjør ikke så mye, for teddybjørner er ganske myke og slår seg ikke noe særlig.)

Alt dette gjør Sirkus Baldemar til en pen og koselig bok for mindre barn, men kanskje litt for sukkertøypreget.