Tittel: Insektenes hemmeligheter
Tekst: Anne Sverdrup Thygeson
Illustratør: Nina Marie Andersen
Forlag: Kagge
Årstall: 2019
Antall sider: 125

Siste stikk

Godt tegn: Når man hele tiden blar spent om til neste side til tross for at man er vettskremt.

Jeg er redd for veps. Svært redd for veps. Jeg går ned tre kilo hver sommer fordi jeg bare løper og løper – vekk fra vepsene. Jeg hyler og fekter med armene og løper i sikksakk (da tror jeg at jeg lurer vepsen). Alle andre rundt meg blir selvsagt også stresset av dette; jeg får utrolig mye kjeft i løpet av sommerhalvåret. Slik har det vært fra jeg var liten.

vepsNår jeg sier veps, mener jeg også bier og humler. Alle sier at humler er så søte. Vel, prøv å stå vaklende på et takmøne og male en husvegg, og så kommer det en sint humlemor som skal beskytte humlebolet sitt, og det er ingen steder å løpe, og så stikker hun, og det gjør vondt resten av dagen. Hvor søtt er det?

Pingle over bord

Jeg hører til de som gjør ekstreme ting for å slippe å komme i kontakt med disse insektene. En gang jeg var ute og rodde på et vann alene, ble jeg forfulgt av en veps. Jeg prøvde å fossro fra den, men vepsen summet konstant foran øynene mine, dette ble i lengden for mye for meg. Jeg kastet årene og hoppet over bord. Jeg gikk under vann, ble litt fortumlet, men fant overflaten igjen. Jeg svømte og hentet årene, klarte å lempe dem opp i båten. Men å komme seg opp igjen selv, i en urokkelig trepram, var ikke enkelt. Det gikk kort sagt ikke. Løsningen ble at jeg måtte svømme inn til land med en hånd på ripa, slik at jeg også fikk med meg båten. Det tok vel tyve minutter; jeg var jo midt ute på vannet.

En annen gang satt det en klegg på armen min (klegger er like ille) da jeg sto nede på en badeodde og snakket med noen. Jeg viftet den vekk med den andre hånden, men så ville den ikke vekk! Den satt som klistret til armen min! Jeg viftet og viftet, men ikke søren om den ville flytte seg. Så da var det bare en ting å gjøre (igjen): hoppe i havet. Det vil si vannet. Med klær og det hele. Da jeg kom opp på land igjen, skjønte jeg at det jeg trodde var en klegg, var jo den nye tatoveringen min. Som jeg ennå ikke var blitt helt vant til. Den lignet en klegg, med litt godvilje.

Så dere skjønner.

Insekt er insekt verst

Så kommer det en bok som heter Insektenes hemmeligheter. Jeg svetter allerede da jeg pakker ut boka på kontoret. Hjertet banker. Og jeg tenker: Denne står det vel mitt navn på. Greit, så får redaktøren anmelde selv, for en gangs skyld, og vise seg fra sin mest hjelpeløse side. Det er jo så moderne.

Forfatter Anne Sverdrup Thygeson innleder: «Syns du insekter er litt kule?» Eh, nei. Hun fortsetter: «Eller litt ekle?» Ja, heller det. Jeg har ingenting imot edderkopper, men nå er jo de heller ikke insekter, så det teller liksom ikke.

Men jeg skal prøve å la meg overbevise, tenker jeg, nå har jeg en gyllen anledning til å lære om hvor flotte insekter er, for jeg antar at forfatteren ser det slik. Og det gjør hun. Men så står det slike ting som: «Insektet blir spiddet av vannløperens kraftige stikkemunn, og så suges næringen ut, som om insektet var sjokomelk på boks.» What? Thygeson forteller videre om zombieinsekter som spises opp innenfra av andre insekter og fortsetter å «leve», men liksom bare sånn passe. Jeg tenker at det eneste som er verre enn å være menneske (meg) i møte med insekter, må jo være å tilfeldigvis være et annet insekt. Skrekk og gru!

Fascinasjon og fornekting

Hvis jeg skjerper meg litt, klarer jeg å se enkelte fascinerende ting. For eksempel har vi mennesker mye å lære av insektene, og vi gjør det aktivt. Det amerikanske forsvaret ser til øyenstikkerne, med sine fire vinger som kan beveges uavhengige av hverandre, når de skal designe nye droner. Kakerlakker kan sendes inn i sammenraste hus med radiosender og mikrofon på ryggen, for å fange opp lydene fra mennesker som i neste omgang kan reddes ut. Posisjonene utledes fra dem som sitter og «styrer» kakerlakkene. Idrettsfolk kan øke prestasjonsevnen når de drikker saft fra vepselarver.

maur

Dessuten skriver Thygeson om forhold i insektverdenen som fengsler meg før jeg rekker å bli redd: Maur holder bladlus som husdyr, og melker dem for sukkervann, slik vi mennesker holder kuer og melker dem for… ja, melk. Mauren, altså! Fyller seg selv helt på langs og på tvers, som Inger Hagerup sa. Det fins en amerikansk døgnflue der den voksne hunnen bare lever i fem minutter. La oss håpe det var fem uforglemmelige minutter! Det er også noe forunderlig vakkert med historien om bananflue-astronautene. Thygeson skriver at det første dyret i verdensrommet var ikke Laika/Leika, men bananfluer, som ble sendt opp med en amerikansk romrakett i 1947 i den hensikt å sjekke om de tålte strålingen der ute. Forfatteren skriver: «Bananfluene landet sprell levende på jorda igjen med fallskjerm. Ikke på hver flue, men på kapselen de bodde i». Men det er her jeg smelter, for jeg ser for meg nettopp at hver lille bananflue seiler ned mot jorden fra verdensrommet i hver sin skreddersydde fallskjerm. For et syn! For en tanke! Nå liker jeg bananfluer litt bedre, kan vi si, men det er jo fordi jeg ikke gikk med på premissene til forfatteren, som akkurat understreket at de ikke hadde hver sin fallskjerm.

Er jeg da fremdeles fornektende? Åpenbart. Jeg føler for å gå utenom, det er en bøyg dette; som Peer Gynt ønsker jeg ikke å se noe i øynene. Jeg samler på kosehistorier om insekter, kosehistorier som kanskje ikke fins.

For jeg klarer ikke la meg fascinere av alt. Når Thygeson skriver: «Neste gang du klasker en klegg, ta deg tid til å se på øynene. Mange av dem har fargesprakende øyne med striper av gult, lilla og grønt.» tenker jeg nei, hvorfor i all verden skal jeg gjøre det, fremfor å kaste meg i vannet eller løpe? Hvem bryr seg om fargen på øynene til en klegg? Og skal jeg forresten se på øynene før eller etter jeg klasker kleggen? Skeptisk.

Jeg er imidlertid takknemlig for at boka ikke er utstyrt med fotografier, men med illustrasjoner. Det skaper en kjærkommen distanse for enkelte lesere. Dessuten er akvarellene til Nina Marie Andersen så lekre at en nesten kan bli venn med de avbildede monstrene. Men oppslaget på side 20–21 er veldig skummelt, der det stikker følehorn inn på boksidene fra alle kanter. Da blar jeg litt fort forbi.

 

folehorn

 

Formidabel formidling

Forfatterens tone er formidabel, formidlingsmessig. Gal som jeg er, har jeg også lest hennes insektbok for voksne, Insektenes planet (J. M. Stenersens forlag 2018), som er en betydelig utvidet versjon av barneboka, om vi kan snu det den veien. Voksenboka kom jo først. Her blir det tid til å være med inn i mer intrikate forhold i insektenes verden, og inn i en lengre oppbygging av sammenhenger og forståelsen av disse.

sankthansormBarneboka står likevel ikke tilbake for voksenboka, da den fungerer som en mer enn god nok, tilstrekkelig informativ versjon å starte med. Tonen er inkluderende, morsom og jovial – og det interessante er at selve tonen ikke skiller seg så mye fra voksenboka. Det etterlater et inntrykk av at barneboka virker skreddersydd til målgruppen, mens voksenboka kan fremstå litt overraskende «barnlig», og dermed er det voksenboka som fremholder en sjanger som bryter med den strengt akademiske formidlingsformen. Voksenboka fins heller ikke tørr, den er leken, humoristisk, formidlingen står i sentrum, servert i en tone litt som til et barn (men forfatteren har tillit til at voksne også klarer å oppfatte dette språket).

Nå er det barneboka vi snakker om, Insektenes hemmeligheter, og forfatteren er god til å bruke eksempler og bilder som kjennes relevant for barn: «Når insektbarn vokser, blir skjelettet til slutt så trangt at det sprekker opp. Da kan insektbarnet vrikke seg ut, litt sånn du kan vrenge av deg en trang badedrakt.» «Andre insekter lever i vannet mens de er barn, men oppe på landjorda som voksne. Som om du skulle bodd i et svømmebasseng helt til du ble voksen.»

Dette er gode eksempler, og god formidling. Hovedkvaliteten er at forfatteren bærer på et stort personlig engasjement for insekter, og det skinner gjennom. Når noen synes det er gøy med insekter, smitter entusiasmen. Selv over på meg. I alle fall er jeg litterært begeistret, for denne strålende sakprosa-boka om insekter. Jeg kommer ikke til å la være å hoppe ut av båter av den grunn, men jeg kommer til å flyte rundt i vannet med en slags nyvunnet (om enn litt krampaktig) fascinasjon for det bevingede livet over meg.

 

skog

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.