Siste ytre

Skøytebok med mange feilskjær

Torvald Sund er en rutinert barnebokforfatter med et tjuetalls utgivelser bak seg. Det redder imidlertid ikke Siste ytre fra å bli en heller kjedsommelig affære. Å skrive en ungdomsroman om langdistanseløpere på skøyter er for så vidt en frisk og original idé, men samtidig ligger dette emnet så langt unna de fleste ungdommers erfarings- og interesseområde at det må presenteres på en måte som engasjerer og skaper interesse hos leseren. Og det er på dette punktet Siste ytre snubler og faller i svingen, omtrent som Geir Karlstad på 10 000 meter under OL i Calgary.

I Torvald Sunds seneste ungdomsroman, Siste ytre, reiser vi tilbake til det tidlige 1990-tallet, tiden da utendørs skøyteløp synger på siste verset, og vi følger den 15 år gamle skøyteløperen Arvild Nilsen gjennom et begivenhetsrikt døgn i hans stort sett så mistrøstige liv. Arvild er det største talentet i distriktet, men til sin store frustrasjon får han ikke være med i den lokale skøyteklubben. Mora hans er nemlig – som foreldre skal være i norsk ungdomslitteratur – både nervøs, tungt alkoholisert og fattig, og hun kan derfor verken betale medlemskontingenten eller skaffe sønnen det nødvendige skøyteutstyret. Arvild har åpenbart hatt det vanskelig hele sitt liv, men denne vinteren topper frustrasjonene seg. Det skal nemlig arrangeres et stort skøytestevne i byen, med verdensstjerner som Bart Veldkamp, Thomas Gustafsson og – selveste – Johann Olav Koss, og der skal også gutter i hans aldersklasse være med, vel å merke de som er rike nok til å være med i klubben. Natten før stevnet renner det til slutt over for Arvild, og sammen med to kamerater bryter han seg inn og heller sand på den nylagte isen. De blir avslørt, men Arvild kommer seg unna og søker tilflukt i en nedlagt stall, og der ligger han det meste av boka, skjelvende av kulde, mens han reflekterer over sin håpløse situasjon.

I skildringen av Arvild som ligger i den gamle stallen og lytter nervøst etter sine forfølgere, viser Sund sin styrke som forfatter. Han tar i bruk hele sanseregisteret og gir levende framstillinger av lyder, lukter, den bitende kulden og ikke minst av de slag og spark Arvild forventer å bli truffet av:

Det knirka i gisne golvplankar.

Arvild kunne ta borti føtene om han ville.

Det var store føter.

Skonummer 46, om ikkje meir.

Det stakk i ryggen, nedom nyrene.

Den foten kunne sparke hardt. (s.20)

Komposisjonen kommer derimot galt ut i svingen. Romanen begynner med Arvild liggende i skjul i stallen, og den bakenforliggende historien blir fortalt gjennom de tankene Arvild gjør seg denne kalde natten. Dette er en uheldig løsning av flere årsaker. For det første blir mye av spenningen og utviklingen i historien borte. Idet boka begynner, er allerede det dramatiske høydepunktet – ødeleggelsen av skøytebanen – forbi, og det samme er hele spenningsoppbygningen mot dette høydepunktet. En tilbakeskuende fortelling kunne fungert hvis vi innledningsvis ikke visste hvorfor denne 15 år gamle gutten ligger livredd i en stall, og vi gradvis fikk nøstet opp forhistorien. Men Sund velger i stedet å plumpe ut med alt i løpet av de første fem sidene, og det eneste leseren deretter har å se fram imot, er en stadig gjentaking av hvor fælt Arvild har det. En annen uheldig konsekvens av denne komposisjonen er at denne i utgangspunktet tragiske historien oppleves som merkelig lite gripende. Som lesere får vi aldri være med Arvild i alle hans vonde nederlag, vi får kun referert at det var trist den gangen de måtte selge leiligheten, eller at moras kjæreste Roger en gang hadde banket ham opp. Det er selvfølgelig trist at slike ting skjer, men dette er en fiktiv fortelling og ingen barnevernsrapport, og da kan ingen forvente at leseren skal la seg gripe bare fordi hovedpersonen har opplevd vonde ting.

Sunds manglende evne til å skape engasjement hos leseren blir et enda større problem når han flytter fokuset fra Arvilds skjebne og over til selve skøytesporten. Vi blir gang på gang fortalt hvor stort det er at Johann Olav Koss kommer til byen, og hvilken tragedie det er for de gode, gamle skøytetradisjonene at man bygger innendørs skøytehaller, men hvis man ikke har stått og frosset på Bislet en gang på 1960-tallet og notert Per Ivar Moes rundetider i en kladdebok, er det vanskelig å reagere med annet enn et enkelt skuldertrekk. Å forutsette en nostalgisk innstilling til et emne hos ungdomslesere er sjelden en god idé. Men hvis det mot formodning skulle sitte noen tenåringer der ute som får den helt spesielle følelsen i magen når de tenker på radiostemmene til Knut Bjørnsen og Per Jorset, er de sikret et par timers underholdning i Siste ytre.