Sjarmerende og litt rar

Første setning i boka sitter som et skudd og setter tonen. Nils, som er bokas jeg-forteller, kommenterer den første skoledagen med et verdensvant blikk: «Jeg ser utover min åttende skolegård». Nils vet alt om å begynne i ny klasse, og han har et skarpt blikk for hvem som er de populære, og hvem som ikke er det. Han peker straks ut Mads og Carmen som klassens konge og dronning. Bruno derimot, som Nils havner ved siden av, er lavest på rangstigen. Han er til gjengjeld en hjertegod og fin fyr. Vennskapet som utvikler seg mellom Nils og Bruno er en av bokas sterkeste handlingstråder.

Kjent landskap

Å begynne som ny elev i klassen må være en av de mest brukte motivene i norsk barnelitteratur. Jeg har lest mengder av bøker som kickstarter handlingen i et nytt klasserom, og mange av disse bøkene er både leseverdige og spennende. Som narrativ motor fungerer dette motivet godt fordi situasjonen er gjenkjennbar, engasjerende og åpner opp for mange morsomme påfunn. Nå kan hovedpersonen skape seg selv på nytt. Det er bare å fortelle en fordelaktig løgn om seg selv, så åpner mulighetene seg, og lesernes interesse er fanget.

Akerlie går rett inn i dette landskapet. Nils klarer ikke å dy seg, og plutselig har han fortalt både én og to løgner, som ingen egentlig tror på. Det gjør ham ikke spesielt populær. Og da han i tillegg ødelegger frontruta på en bil slik at klassen kollektivt må selge dopapir for å betale for skaden, blir han direkte upopulær. Og verre skal det bli. Da Nils og Carmen oppdager at moren til Nils og faren til Carmen kliner inne i en hekk, er det bare én løsning på problemene: Flytte igjen. Her kommer Akerlie opp med en original vri. Nils skal ikke lenger prøve å bli populær, men ivareta sin «non grata»-posisjon samtidig som han skal ødelegge det spirende kjærlighetsforholdet til moren. Bruno vil hjelpe, men på en betingelse: Nils må hjelpe ham med å bli sammen med Mia, klassens nest mest populære jente.

Driv og stillstand

Akerlie skaper stort leseengasjement med sitt morsomme dobbeltspor. Spesielt festlig er planene for å gjøre Bruno mer attraktiv og spennende. Her får vi servert en særdeles tvilsom «hot and cold»-strategi – som overhodet ikke fungerer – og Bruno i speedo i svømmehallen. Det er også fornøyelig å følge med på hvordan de to guttene med hjelp av Carmen prøver å gjøre faren til Carmen til en dust, så moren til Nils skal miste interessen for ham. Dette er bokas morsomste partier, og jeg koste meg skikkelig med alle de sprø og mislykkede ablegøyene.

Selvfølgelig går guttenes planer i vasken. Nils mister både Bruno som bestevenn og Carmen som en mulig alliert. Herfra går boka i dvale, og det narrative drivet stopper opp. Nils er fullstendig non grata – lenge. Akerlie skildrer fint hvordan Nils desperat søker oppmerksomhet samtidig som alt han prøver på bare gjør situasjonen verre. Akerlie har et spesielt talent for å skildre barn som sliter, og de ulike scenene som spiller seg ut er både såre og typiske. Heldigvis går det som det ofte gjør i slike fortellinger: Nils finner tilbake til Bruno, og relasjonen til Carmen styrkes på flere enn én måte. Nils kommer til slutt hjem.

Rart

Den helhetlige handlingen i boka er engasjerende og fungerer godt, men for å få ulike elementer til å innordne seg helheten har Akerlie tatt flere merkelige avgjørelser som svekker troverdigheten til fortellingen. Det er kanskje mulig å knuse en frontrute på en bil med en vannballong, men det høres ikke helt sannsynlig ut. En ekte livredder klarer ikke å håndtere Bruno som bader i olabukse, og Nils må trå til for å hjelpe. I basketaket i vannet får hun dratt av ham buksa mens speedoen sitter på. Akerlie får altså plassert Bruno i speedo i bassenget sammen med Mia, men veien dit er kronglete og rar.

Det minst vellykkete grepet er å introdusere en slags Skybert som samtalepartner for Nils. Den usynlige vennen heter Cornelius og dukker opp når du minst venter det. Plutselig begynner dialogen, og hvis du ikke helt henger med i svingene, tar det litt tid før du husker at Cornelius ikke finnes. Mot slutten av boka forsvinner han helt ut, noe som er naturlig med tanke på at Nils får både venner og etablerer solide relasjoner til sin nye familie, men Cornelius’ sorti burde vært varslet eller tematisert for å rettferdiggjøre at han i det hele tatt er med i fortellingen.

Morsom og relevant

Akerlie har en festlig penn. Under lesingen stoppet jeg stadig opp og koste meg over små, vittige setninger. Kapitteloverskriften «Mad Mads» er morsom (i hvert fall for voksne som skjønner referansen). Det er gøy å følge læreren som er i overkant opptatt av demokrati, helt til han mister sitt demokratiske sinnelag. De amorøse framstøtene til Bruno er herlig mislykkede. Men bokas største styrke er Akerlies varme og empatiske blikk for skjøre barn. Hun evner å skildre dem på en troverdig måte, og hun viser at hun har et stort hjerte for dem.