Sjarmerende om samarbeid og nytteverdi

Brødrene Pedro og Victor inviteres til å delta i en sandslottkonkurranse, og får assistanse i byggeprosessen av flamingoen Mingo og ørkenreven Pep. Sammen oppfordrer de oss til å ta imot hjelp fra våre venner, og å se potensialet i ting som ved første øyekast kan virke unyttige.

Siri Thue er en av høstens barnebokdebutanter. Hun har tidligere gitt ut poesiboken Alt annet er uvesentlig for en tiger (2011). I sin første barnebok har hun samarbeidet med illustratør Elisabeth Moseng og laget bildeboken En ørkenfortelling. Fortellingen er basert på forfatterens eget opphold i Atacamaørkenen i Chile.

Sandslott og samarbeid

I En ørkenhistorie møter vi de to brødrene Pedro og Victor. De bor ute i ørkenen. En dag kommer det et papirfly seilende gjennom luften, og  når de bretter opp papirflyet, ser de at det er en invitasjon til å delta i en sandslottkonkurranse. Pedro og Victor bor jo ute i ørkenen, så er det noe de kan så er det å bygge sandslott! De bestemmer seg for å melde seg på, og de er begge skråsikre på at de kommer til å vinne. Pedro går raskt i gang med å tegne forskjellige slott i sanden.

 

Etter en stund peker Victor på et av slottene og sier:

”Dette er vinnerslottet. La oss sette i gang å bygge” 

Dyr med ekspertkompetanse

Men den tørre ørkensanden vil liksom ikke samarbeide, og byggingen går trått. Så dukker det opp en god hjelper, nemlig flamingoen Mingo.  Guttene forteller at den tørre sanden er lite samarbeidsvillig. Heldig vis vet Mingo råd, og i samarbeid med sine flamingovenner sørger han for at de to guttene har nok fuktig sand de kan bygge med.

De fortsetter å bygge, men når de etter hvert betrakter sandslottet sitt, synes de noe mangler. Det er ikke høyt nok. Og nå er det ørkenreven Pep som kommer til unnsetning. ”Jeg er nemlig ekspert på sandslottbygging. Jeg har byggeutdannelse fra universitetet i Sandiago”, sier han.  Han er en  mester i å grave i sanden, og når han slår seg sammen med Pedro blir det fart i byggingen.

Thue lar altså Victor og Pedro få hjelp av Mingo og Pep. Ørkenreven og flamingoen innehar egenskaper som de to guttene ikke har; Mingo kan fly for å hente vann, mens Peps spesialitet er at han kan grave både vinduer, ganger og dører i sanden (oppslag 12).

Når de fire vennene samarbeider,  blir det mulig å bygge det fantastiske sandslottet.

Dyr som hjelper menneskene i deres bedrifter, er vi godt kjent med fra eventyrene. En ørkenhistorie gir ikke noen videre assosiasjoner til eventyrene, men å la de to hjelperne være dyr gjør muligens teksten mer attraktiv for barneleseren i tillegg til å gi et lite innblikk i dyrelivet i sør-Amerika.

Appellerende illustrasjoner

Illustrasjonene er bokens sterkeste side, og de bærer i høy grad hele ørkenhistorien. Moseng har skapt fire figurer som lett appellerer til lesere i målgruppen, 4-8 år. Både Pedro og Victor er blide gutter. De er imidlertid nokså like, noe som gjør det litt vanskelig å huske hvem som er Victor og hvem som er Pedro.

Teksten gir ikke rom for personbeskrivelser, og dermed blir en av illustrasjonenes oppgaver å formidle de ulike karakterenes personlighet. I verbalteksten beskrives Pedro som den bestemte av de dem, mens Victor beskrives som utålmodig.  mer av guttenes personlighet hadde kommet til uttrykk gjennom illustrasjonene, hadde derfor vært kjærkomment.

Pep, med de store ørene og det lure blikket, er den av karakterene hvis personlighet best kommer til uttrykk. Den fargesterke og langbeinte Mingo bidrar til å gi fortellingen et eksotisk preg. Når han etter hvert også får seg både hatt og sko, tilfører både han og Pep et humoristisk anstrøk.

 

Tekst og bilder fungerer for det meste fint sammen. Illustrasjonene supplerer teksten, men de har ikke noen fortolkende funksjon. Det er særlig ett oppslag som utmerker seg som, og det er det tredje oppslaget, der Victor og Pedro får øye på papirflyinvitasjonen som kommer seilende gjennom luften. Her er samspillet mellom tekst og bilde spesielt godt, og verbalteksten integreres som en del av illustrasjonen.  Dette er med på å løfte kvaliteten på boka, og vi kunne gjerne hatt flere slike oppslag i boken der samspillet mellom tekst og bilder var like godt.

En ørkenhistorie?

Selve tittelen ”En ørkenhistorie” og omslagsbildet som viser de fire kameratene som slapper av i skyggen av en kaktus, leder oss tro at det vi skal lese er en historie om fire venner som har opplevd noe spennende i ørkenen. Denne forventningen innfris ikke. Jeg savner en sterkere historie; en historie som engasjerer og som også utnytter det potensialet som ligger i et ørkenmiljø som for de fleste av oss er ukjent og eksotisk. Det ligger med andre ord uforløst potensiale i Thues prosjekt.  Dette potensialet kunne nok blitt bedre utnyttet med et bedre redaksjonelt arbeid, og det burde vært gjort noen grep for å tydeligere få frem det historien.

Samtidig opplever jeg også at teksten tilbyr tomme rom jeg ikke klarer å fylle. Bor de alene i det lille huset, eller har de foreldre? Hvordan overlever de to guttene i ørkenen? Er det andre deltakere i sandslottkonkurransen? Til hvem og hvor sender de egentlig bildet de tar av seg selv foran sandslottet? Slike løse tråder svekker historien og gjør den mindre troverdig og vanskelig å engasjere seg i.

Sjarmerende om samarbeid og nytteverdi

Selv om visuelle leseopplevelsen er sterkere enn den verbale leseopplevelsen, har Thues samarbeid med Moseng resultert i sjarmerendene barnebok om samarbeid og nytteverdi. Den forteller oss også at det ofte finnes alternative bruksområder for  ting som i utgangspunktet kan synes ubrukelige, bare vi er villige til å tenke litt utenfor boksen.