Tittel: Anton og andre uhell
Tekst: Gudrun Skretting
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2016
Antall sider: 256

Sjarmerende sjangerroman

Gudrun Skrettings forviklingsroman er en mesterlig komponert og morsom debut, men setter ikke særlig dype spor.

Anton og andre uhell følger en kjent formel – et barn/en ungdom føler seg som en outsider og kompenserer ved å ville ordne opp i livet til foreldrene sine. Mens de selv opplever gryende forelskelse og pubertal oppvåkning, og alt er på skeive, prøver de å finne oppskriften på suksessfull kjærlighet når de «hjelper» foreldrene. Men underveis oppstår det en rekke forviklinger og intriger, og ingenting blir som man har tenkt, før alt heldigvis ordner seg til slutt.

Anton og månen

Anton og andre uhell har imidlertid sin egen og viktige tvist: Faren bruker en uheldig valgt metafor for å beskrive unnfangelsen av sønnen: kollisjonen mellom jordkloden og planeten Theia for milliarder av år siden. Den resulterte i at Theia eksploderte, og at jordkloden kom ut av kurs og snurret rundt på skeive med månen som rest av eksplosjonen gående utenfor. Antons unnfangelse var altså en slags naturkatastrofe.

Det hjelper ikke så mye at faren bedyrer at «månen er godt selskap». Anton oppfatter at han selv er et uhell, at faren er ute av kurs, og forstår det som at det er hans skyld, akkurat som det er månen som gjør at jorden snurrer rundt på skrått. Moren er død, og omstendighetene rundt dødsfallet er uklare – Anton forteller bare at hun havnet under 15-bussen. I farens fortelling fremstår det som om hun måtte vekk for at han skulle bli til.

Dette forteller mye om forholdet mellom faren og sønnen. De kommuniserer ikke direkte, og det viktigste forblir usagt. Faren er litt for lukket inne i sin egen verden og skjønner ikke hvilken virkning ordene hans har på sønnen. Det kunne vært begynnelsen på en alvorlig eksistensiell utforskning av et dysfunksjonelt forhold mellom far og sønn, men dit skal ikke denne boka. Bildet punkteres effektivt av at venninna til Anton, Ine, kritiserer sammenligningen Anton gjør mellom verdensrommet og 15-bussen – han høres ut som en «gammel filosof» sier hun.

Overbeviser ikke helt

Anton og andre uhell er en roman som ikke tar seg selv så veldig alvorlig – og det er forfriskende, men går også utover stoffet i boka. De hysterisk morsomme intrigene kunne vært balansert opp mot sårheten en tenåringsgutt som Anton føler, men her kommer jeg som leser aldri ordentlig nær jeg-fortelleren. Trekket med en upålitelig forteller som skjønner mindre enn det leseren forstår kan være snedig, men i dette tilfellet er det så lite Anton forstår og så mye man forstår som leser at det er fort gjort å tenke at han er litt dum.

Da jeg var liten, var det ikke noe jeg mislikte mer i barnebøker enn at de voksne forfatterne undervurderte barna og gjorde dem mindre og dummere enn de er. Heldigvis er bestevenninna Ine en interessant bikarakter med mer dybde og innsikt enn Anton. Det er selvfølgelig henne Anton er forelsket i uten å vite det selv, og hun er også forelsket i han. Hvorfor ettertraktede Ine, som Anton kaller sin «støttekontakt», forelsker seg i kortvokste, upopulære Anton, er ikke så lett å forstå. Uten hint om hva Ine ser i Anton fremstår slutten, hvor de har funnet sammen og blitt et par, ikke veldig overbevisende.

Det er er treffende hvordan Anton og Ine sitter og prøver å snekre sammen en kontaktannonse for pappaen til Anton, samtidig som de har så mye uuttalt seg imellom. Dette er et artig skråblikk på ukebladenes og datingsidenes verden: Faren må være både mystisk, reflektert, kunnskapsrik og humoristisk, og «lukte godt på en diskret måte». Dessverre har Anton selv ikke så mye mer enn klisjeer og fraser å ty til når han selv skal beskrive det han føler – han kjenner en «geleklump i magen», og tenker ustanselig på pianostykket Clair de Lune som Ine spiller. I det ene øyeblikket sier han at stykket er «romantisk», i det neste at «romantisk» er det teiteste ordet han vet. Det er som om romanen ikke vil bestemme seg for om den genuine, keitete tenåringskjærligheten skal få ordentlig, eget rom.

Forviklingskomedie med underlivshumor

Boka er ellers breddfull av overskudd, sjarm og artige innfall. Fortellingen flyter lett og er elegant komponert. Har det først blitt vist en pistol i denne fortellingen, blir den brukt, til gagns. Karakterene speiler hverandre og temaene utforskes i ulike bifortellinger, med en rekke interessante bikarakterer som alle er skakke og skeive på hver sin måte.

Humoren som spiller på sex kobles gjerne til humor som spiller på tiss og bæsj – faren til Anton selger nemlig hyttedoer, og det er tydeligvis ingen grenser for hvor mange misforståelser som kan oppstå. Av og til lurer jeg på om barna vil forstå dobbeltheten i teksten – om spøkene blir for voksne, andre ganger lurer jeg på om de blir for infantile.

Det tar spesielt av når pappaen prøver å selge utedo, og flere damer Anton har kontaktet tror at pappaen prøver å sjekke dem opp på en i overkant bisarr måte. Snakk om behov og kapasitet, mulighet til bruk av flere samtidig, om varierende behov for å ha det luktfritt, og om en seks meter lang urinavløpsslange får plutselig en helt annen mening. Dette er altså bæsj- og tisshumor blandet med antydning om mulige kinky seksuelle preferanser – for barn som bare såvidt har begynt å få seksualundervisning. Er barna gamle nok til å forstå det som står mellom linjene her, tåler de det nok fint. Boka pakker det inn på en søt og harmløs måte, og det er frigjørende å le av disse tingene. Men det er påfallende at det som fremstår som romanens absolutte høydepunkt, hvor potensialet i stoffet tas helt ut, er en voksen manns ufrivillige forsøk på å få seg dame. Hvor relevant er det for barna?

Barndom fra en annen tid

Av og til lurer jeg også på om min generasjon og den oppvoksende generasjonen nå tilhører samme kultur. De lever gjennom teknologi på en måte som ville lignet science fiction for oss. Det er påfallende lite av denne virkeligheten i Skrettings debut. Barna her klatrer i trær på vei til skolen, leter etter informasjon i gamle ukeblader, og får hyggelige meldinger skrevet i matpakken. Der ungdom i dag trolig kjenner til datingapper som Tinder og kanskje også nettsider som sukker.no, velger Anton å lete etter drømmedama til pappaen sin ved å henge opp en lapp utenfor nærbutikken. Selv Frida fra Frida med hjertet i hånden var kommet lenger i utviklingen på sjekkefronten.

Dette er på ingen måte noe Skretting er alene om i sin bok. En interessant innfallsvinkel til fenomenet med underkommunikasjon av teknologi er en kommentar fra produsenten av Adeles berømte musikkvideo for «Hello». Han forklarte de gamle telefonene i videoen med at han ikke likte å filme moderne mobiltelefoner fordi «de er så implementert i livene våre at når du ser dem i filmer blir du minnet om at du er i virkeligheten.» Kanskje har forfatteren Skretting også oppfattet en fortelling med lite teknologiinngrep som bedre egnet til å fokusere på å fortelle den gode historien?

Hvis dette er tilfelle, skulle jeg ønske at hun hadde latt seg lede mer av impulsen til å være tro mot alvoret i stoffet sitt. En forviklingskomedie trenger ikke å være dyp eller realistisk. Men jeg tror det hadde vært mulig å være både hysterisk morsom og å gi de rare anti-heltene en mer rettferdig representasjon. Anton og andre uhell er en feelgood-fortelling som både underholder og maner til refleksjon, men den spenner beina under mye av det den har på hjertet.



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.