Skal det være sånn??!

Meningen med døden

Den tyske forfatteren og illustratøren Peter Schössow er i Norge kanskje mest kjent for sine nyillustreringer av flere Hovland-tekster (Emil og kaffikokaren og Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlèt Pappkartongen). Denne gangen er forholdet Hovland-Schössow noe byttet om. Bildeboken Skal det være sånn??! er både skrevet og illustrert av Schössow, men den norske språkdrakten er det Ragnar Hovland som står for. Elementer av de nevnte Hovland-bøkene vil leseren finne i flere av bokens oppslag. Jeg tenker særlig på teddybjørnen og kaffekannen.

Spørsmålet i tittelen stilles av bokens hovedfigur; jenten med den ”knallrøde lakk-bestemorhåndveska”. Hun stiller det enda til hele tre ganger. Hver gang til litt forbausete tilhørere i idylliske og søndagsfredelige omgivelser: i parken og ved innsjøen. Kontrasten mellom den oppkavete og fortvilte jenten og de forundrete og fredelige tilhøreren kommer godt fram i Schössows fargebruk. Bakgrunnen er dus eller liksom litt solfalmet mens jenten er tegnet med sterke farger (rødt og oransje) og med tydelig konturtusj. Jentens fortvilelse skyldes tapet av et kjæledyr, sangfuglen Elvis. At det er dette som plager henne, kommer ikke fram før gruppen som utgjør fortellingens ’vi’ har fulgt etter henne og grepet fatt i både henne og spørsmålet hun stiller.

Bruken og utnyttelsen av ”vi” som fortellergrep gjør denne boken spesielt vellykket som småbarnsbok. Bokens første oppslag åpner med følgende setning: ”Først skjønte vi ingenting. / Plutselig for hun forbi.” Bildet viser en brokete sammensatt gjeng: En hund med lang kropp og lang snute, en høy tynn kvinne med briller, en teddybjørn, en liten mann med koffert, en litt korpulent herre med jojo og et insekt med grønn kortbukse. Nysgjerrig på hva som plager jenten, følger de etter henne. Oppslagene veksler mellom heldekkende bilder der jenten roper ut spørsmålet sitt i bildet, og oppslag der teksten står til venstre på hvit bakgrunn og føres av det fortellende ”vi”: ”Vi fulgte etter. / Han som ble lagt minst merke til gikk først”. Leseren som studerer bildet, vil oppdage at det er det lille insektet som i dette oppslaget leder an følget.

Til slutt er det bare ”vi” og jenten, og endelig kommer det fram at ”Elvis er død!”. Etter litt forvirring om hvilken Elvis det er snakk om, kan jenten trøstes og sangfuglen begraves. Sammen forestiller de seg ”hvordan det ville bli… [blad om] … når den ene Elvis møtte den andre.”

Boken utmerker seg med et enkelt verbaluttrykk som holder spenningen og spørsmålene oppe fra oppslag til oppslag, og et sterkt og uttrykksfullt bildespråk som utfyller og legger detaljer til helheten. Samspillet mellom jenten og ’vi’ gjør boken både dialogisk og poetisk. Selv om den omhandler et trist emne, tap av kjæledyr, unngår den tåredrypp og tomhet. I stedet henter den, gjennom navnet Elvis, opp en underfundig tristhet med potensial for på ny å kunne le og kjenne glede. Skal det være sånn??! er en bildebok som uttrykker både frustrasjon og forsoning og som har stoff i seg til å bli en av de bøkene man vil lese om og om igjen.