Skal formidling koste?
Skal formidlarane betale den som har opphavsretten for bruk av stoff? Jepp!
Vi snakkar ikkje om dei som formidlar gratis, som ein del av jobben, men dei som sjølve tener pengar på formidlinga. Når ein musikar betaler Tonoavgift for å bruke ein song, er ikkje det også formidling?
Kva skal vi med all denne formidlinga for oppdragsgivarar som ikkje har råd til/vil prioritere å betale det det kostar? Dei synest sikkert ikkje dei har råd til å kjøpe bøkene heller. Då får dei gå til biblioteket, få gratis formidling og gratis lån.
Korkje frilansformidlar Petra J. Helgesen, som har sett i gang diskusjonen «Litteraturformidlingens pris», eller vi forfattarar (som også er frilans) kan bruke liva våre på gratisarbeid. Då måtte vi ha annan jobb ved sida, og lite ville bli skrive eller formidla då. Både NBU og Forfattarsentrum svarer godt på problemstillinga hennar der, men eg har lyst til vere endå litt hardare mot argumenta hennar her.
Ein formidlar av barnelitteratur taper pengar på å formidle samtidslitteratur, skriv Helgesen. Ja, om ho betaler av eige honorar, gjer ho det, og om oppdragsgjevaren nektar å legge ut, taper ho eit oppdrag. Ja, kva så? seier eg. Vil ein ikkje betale for å få lese opp frå den nye litteraturen, får ein nøye seg med å lese opp frå den gamle som har falle i det fri (meir enn 70 år gammal). Gamle eventyr kan også skape leseglede. Når ho brukar det fine ordet leseglede, som alle formidlarar av barnelitteratur gjerne gjer, bør ho tenke på at forfattarar først og fremst kan skape leseglede gjennom å skrive gode bøker.
Helgesen klagar over dårlege kår for litteraturformidlarar, over manglande fagorganisasjon, over låge honorar. Er det rimeleg at opphavrettshavarane skal subsidiere for desse tilstandane? Ja, for slik kan ein også sjå på dette argumentet. Kven har dårlegast kår, råvareleverandørane eller vidareseljarane? Ho vil smitte barn og unge med si leseglede og entusiasme for samtidslitteraturen, skriv ho, men ho vil altså også tene pengar på det. Kvifor skal ho ikkje då dele pengane med dei som gir henne denne entusiasmen og desse inntektene? Nei, bokskaparane skal vere nøgde med ekstra lesarar og ekstra utlån – for ekstra sal vert det nok ikkje. Ein barnebokformidlar som brukar auka sal som argument, bør tenke over at ungar ikkje kjøper bøkene sjølve. Ho kan formidle bøkene til fleire tusen ungar utan at det vert meir sal av den grunn.
Dersom eg som forfattar hyra ein formidlar for å reise rundt og selje mine bøker, var det noko anna, då ville eg satse på at eg kanskje ville tene på det på ein annan måte. No gjeld det at både NBU og Forfattarsentrum gjer ein betre jobb med å gjere denne ordninga kjent – avgift til opphavsrettinnehavarane skal betalast med glede!
Kven kan leve av leseglede utan kjøpelyst? Ikkje forfattarar som prøver å leve av royalties, i alle fall.
Helga Gunerius Eriksen
forfattar
Dette innlegget er publisert på nettstedet til NBU-forfatterne, og er også kommentert der.
Takk for motinnlegg, Helga!
Nå har denne debatten gått en stund, og jeg tenker at de fleste er enige om et par konkrete ting.
1) Vi er enige om at forfatterne skal ha vederlag når noen bruker verkene deres.
2) Vi er enige om at oppdragsgiver skal betale dette vederlaget.
Etter det er vi uenige. Jeg vil gjerne svare på noe av det du skriver her, og samtidig forsøke å stille noen overordnede spørsmål.
Først noen svar til ditt innlegg:
1) Tono-avgiften er absolutt et godt sammenligningsgrunnlag, og etter mitt syn en ryddigere ordning. Den er diferensiert i langt større grad, og den går inn til fellesskapet, ikke til hver enkelt komponist, dessuten er den konsekvent betalt av oppdragsgiver.
2) Jeg vil gjerne formidle til de som ikke har så god råd også, det er ofte de som trenger det mest. Formidling midt i Oslo gir kanskje mer penger i kassa, men jeg vil heller gi bøker til barn i Øygarden, for de får ikke tilbudet like ofte. Jeg er ikke enig i at vi bare skal formidle til de som kan betale full pris for bøker. Det mener jeg er antidemokratisk og trist.
3) Du stiller seg uforstående til at jeg helst vil formidle samtidslitteratur. Jeg mener at foreldre er flinke til å formidle det de leste selv. Eventyrene klarer seg derfor fint. Samtidslitteraturen derimot både fortjener og trenger hver en formidler den kan få. Jeg stiller meg uforstående til at du ikke ønsker en slik praksis velkommen.
4) Jeg vil ikke at dette skal bli en konkurranse om hvem som tjener minst og hvem som sliter mest. Forfatterne skal ikke betale for formidlingen. Det er jeg helt enig i. Mitt poeng er at forfatter og formidler har felles interesser og at vi bør finne en god balanse, slik at det blir flest mulig gode bøker, lest av flest mulig.
5) Du skriver at jeg ikke øker salgstallene til de bøkene jeg formidler. Du har selvsagt rett i at mine spredte formidlingsoppdrag ikke gjør de store utslagene, men de gangene jeg har formidlet i en bokhandel, er det alltid noen som kjøper bøker etterpå. Og ja, det er foreldrene som kjøper, men foreldrene er jo gjerne med barna på slike ting, og møter jeg barna i skolesammenheng så hender det jo at de skriver ønskelister. Jeg er i hvert fall sikker på at flere formidlere vil gi et positivt utslag, og at ingen formidlere vil merkes det også.
Så til sist overordnet:
Jeg lurer på hvilken type formidling forfatterforeningene og dere forfattere ønsker dere. Er det nok at dere selv, skolene og bibliotekene formidler? Eller ønsker dere at vi andre som har kunnskap om feltet også skal bidra?
Jeg tror at vi alle er tjent med mest mulig formidling av samtidslitteraturen. Er Forfattersentrum og NBU, og forfatterne generelt, uenige med meg i dette? Det håper jeg ikke.
Hvordan kan vi finne ordninger som gjør det enkelt å formidle bøker, samtidig som forfatterene får sitt rettmessige vederlag? Hvilke ordninger må vi kreve av f.eks. Kulturrådet for at de små og fattige kommunene også skal ha råd til litteraturformidling? Hvilke strategier er gode strategier for at flest mulig skal lese de gode norske barne- og ungdomsbøkene, og forfatterne samtidig skal ha råd til å skrive flere?
Helga Gunerius Eriksen svarer (og vi beklager at kommentarfeltet bare fungerer for Facebook-brukere):
Takk for svar. Her er svar til svar.
Det siste først:
Eg er glad for at det finst frivillig og profesjonell formidling av samtidslitteratur, eg vil ikkje at vi skal måtte gjere alt dette sjølv. Du stiller mange spørsmål om korleis ordninga oss imellom skulle vere, og det er jo spørsmål vi kan arbeide vidare med. Dei to punkta vi er einige om, er prinsipielle og greie. Er vi også ueinige om noko etter denne diskusjonen, er det kanskje storleiken på vederlaget til opphavsrettsinnhavaren?
Til dine svarpunkt:
1)For meg kunne det gjerne vere eit kollektivt vederlag a la TONO (som vert utdelt som stipend), berre det vert betalt eit vederlag.
2)Det er heilt i orden at du vil formidle til dei som ikkje kan betale full pris, men skal du ha avkorta vederlag til opphavrettsinnehavaren, må du spørje denne først.
3)Det går då ikkje an å lese ut av mitt innlegg at eg stiller meg uforståande til at du helst vil formidle samtidslitteratur? Eg seier berre at om formidlaren ikkje kan skaffe vederlag til dei som har opphavsretten, må ho ta til takke med å formidle det som har falle i det fri.
Til 4) og 5) har eg ikkje meir å seie,
dei var no greie.
Helga Gunerius Eriksen