Tvinges kritikere til å ta i noe de egentlig ikke synes er bra? spurte Aftenpostens Emilie Teige Skrattegård nylig i spalten «Ukens bokmerke». Hun snakker om fantasy og science fiction, som var tema for årets kritikerseminar på Lillehammer, og rapporterer om svetteperler på kritikerpanner og mumlende spørsmål: Må vi ta dette på alvor? Skrattegård gjør det klart at hun selv ikke er blant disse ubekvemme litteratene, men bekjenner at hun har vært det – pretensiøs er ordet hun bruker. Nå har hun imidlertid blitt frelst, på romantasy så vel som rollespill, og tar til orde for å feire motet som skal til for å skamløst dyrke bøker eliten rynker på nesen av.
Teksten er nok ment som et sleivspark, men den gjennomgående tonen er ganske symptomatisk for måten fantasy og sci-fi – kanskje særlig fantasy – gjerne diskuteres på i en voksenlitterær kontekst. Selv om Skrattegård tar sjangrene i forsvar og fremhever avisens innsats for å dekke fantasy, er tonen mest av alt fleipende. En halvflau anekdote om det å miste seg selv i fantasier om bevingede menn runder av teksten, som dermed inngår i en tankegang der det å elske fantasy som voksen er ensbetydende med å søke eskapistisk underholdning og blåse i litterære smaksdommere. Lesetrass, heter dette, ifølge Signe Åsberg, redaktør for nettstedet Demoner og Makroner, og paneldeltager på seminaret. Skjønt jeg mistenker at lesetrassen ikke er like sterk hos Skrattegård, som gjennom sin spøkefulle tone får markert seg nettopp som en som egentlig ikke tar alt dette fullstendig på alvor.
Kunnskapsløshet eller snobberi
Langt mer seriøse og veloverveide etterlysninger av dekning av sjangerlitteratur har kommet fra Joanna Rzadowska og Carline Tromp, som arrangerte seminaret. I både et intervju og en kommentar i Klassekampen peker de på at det ikke bare er snobberi som står i veien, men også kunnskapsløshet og berøringsangst. Kritikerne har sovet i timen, og vi trenger en ny generasjon. Leserne venter, sier de skarpt til kritiker Jon Rognlien, som avviser kollegenes diagnoser – samtidig som han erklærer at han ikke vil prioritere å lese kritikk av fabelprosa.
Og det var her jeg begynte å spørre meg: Ville vi hørt slikt fra en kritiker av barne- og ungdomslitteratur? Neppe. Jeg strever med å se for meg en kritiker som flagger at hen er uinteressert i dekning av bøkene til Håkon Marcus og Tone Almhjell fordi de skriver fantasy, eller av Johan Harstads sci-fi-roman. Jeg kan heller ikke forestille meg hjertesukk om at kritikerkolleger mangler kunnskap om sjangrene eller også er snobbete. Få tviler på at fabelprosa for barn og unge er like høyverdig som realistisk litteratur, og ingen ser på det som så spesialisert at kun kritikere med særlig kompetanse kan gi seg i kast med det. Debatten er så godt som fraværende.
En årsak er nok at det utgis langt mer fabelprosa for barn og unge enn for voksne, både på norsk og i oversettelse, slik at det blir alt annet enn nisjepreget. Eventyrlige elementer er noe man i så stor grad kan forvente i barne- og ungdomslitteraturen at det ikke oppleves som et utfordrende brudd med det vante. Kanskje er det også lettere å legge egne preferanser til side når man anmelder en barne- eller ungdomsbok – man tilhører per definisjon ikke målgruppen, men kan leve seg inn i hva man tror vil treffe den unge leseren. Følelsen av å bli bedt om å «tro» på det magiske, slik jeg tror en del voksne lesere kan kjenne på når de møter fabelprosa utenfor barne- og ungdomslitteraturen, uteblir. Da uteblir også motstanden.
Fabelprosa = barnslig?
Jeg tror at Rzadowska og Tromp har rett i at det finnes motstand mot voksenlitterær fabelprosa blant en del meningsbærere. Ikke fordi folk er redde for små, grønne menn, for å låne tittelen på Klassekampen-intervjuet, men fordi mange mistenker at fabelprosa hører barne- og ungdomslitteraturen til og dermed er for «barnslig» å befatte seg med. Og dessverre er det slik at selv de kreftene på litteraturfeltet som vil endre på dette, ofte bidrar til å forsterke tendensen. Emilie Teigen Skrattegård – i den grad hun egentlig er opptatt av å heve statusen til fabelprosa – gir oss et eksempel på dette gjennom kommentaren sin. Det er egen ungdomstid hun ser tilbake på når hun snakker om å gjenoppdage lidenskapen for fabelprosa, og trekker frem hvordan Harry Potter-lydbøkene var en «auditiv sutteklut» tidlig i 20-årene.
I 20-årene er man vel voksen, vil noen si, i alle fall ung voksen. På engelsk blir dette young adult, som også betegner bøker utgitt for ungdom – noe som dermed farger Cappelen Damms LUV-satsing. LUV står for Litteratur ung voksen, og både norsk og oversatt fantasy plasseres under denne paraplyen. Slik bidrar forlaget til å sementere forståelsen om at fabelprosa er noe man på sikt skal vokse fra, særlig når de i tillegg lokker med «lettlest virkelighetsflukt». Oktober forlag er forbilledlige når de utgir fantasyromanen Når ild ser av Sarah Adekoya på sin vanlige liste, men mye tyder på at den oppfattes som en ungdomsbok – Aftenpostens kritiker Eilif Guldvog Hartvedt sier i en lunken anmeldelse at den passer for nysgjerrige tenåringer. Kanskje har han lest lanseringsintervjuer der forfatteren trekker frem nettopp ungdomslitteratur som inspirasjonskilde, men aller mest røper han egne fordommer når han mener boken er «platt» for voksne, men ikke for tenåringer
Fordommene gjelder både ungdomslitteratur og fabelprosa. Konklusjonen til Hartvedt røper ikke bare en tankegang der platt litteratur er bra nok for unge, men også et syn på fabelprosa som iboende barnslig. Ville han trukket paralleller til ungdomslitteratur dersom han støtte på en realistisk samtidsroman han ikke synes lodder dypt nok? Jeg tror ikke det.
En mer seriøs tone
Så hvordan heve statusen for både ungdomslitteratur og fabelprosa, særlig fantasy (arrangørene av kritikerseminaret fokuserer selv mest på statusheving av sci-fi)? Fordommer sitter dypt, og diskusjonen tar nok ikke slutt med det første, men jeg tror at et viktig skritt er å være mer seriøs og mindre barnslig opposisjonell når fabelprosafeltet skal forsvares. Man oppnår lite med kleine anekdoter om litterære suttekluter og betraktninger om hvorvidt man kan kalle seg «fantasy girlie» eller ei, slik fantasyfansen heller aldri har fremmet respekt ved å klage over «severe dragon deficiency» i realistisk litteratur. Forlagene har også et ansvar når det gjelder hvordan fabelprosa markedsføres. Retter den seg mot «unge voksne» i kraft av å være spesielt lettlest og skapt for guilty pleasure, skal det nok mye til før fabelprosa behandles på linje med den øvrige skjønnlitteraturen.
Når det gjelder oss kritikere, som ofte anmelder både voksen- og ungdomslitteratur, kan vi jo spørre oss selv: Aksepterer vi svakheter i fabelprosa for unge – for eksempel tynn verdensbygging og flate karakterer – som vi ikke ville akseptert i litteratur rettet mot voksne? Og hva sier det om synet vårt på både fabelprosa og ungdomslitteratur hvis vi både tåler og liker fantastiske elementer for unge lesere, men rynker på nesen om vi møter det i voksenlitteraturen? Kunnskapsløshet er vel ett begrep for dette, muligens også snobberi, men jeg tror mangel på åpenhet er mer betegnende. Og en slik mangel er kritisk for en kritiker.
Bannerfoto: Heidi Sævareid.
