Skalden Skurres historier

TAMME TROLLMANSSEVENTYR OM GODE DYDER

Anmeldt av Morten Haugen

Overtydelige dydelærefortellinger om magi, moral og nestekjærlighet. Med Humlesnurrs etterord til hvert eventyr. Eller er det egentlig omvendt? Er det Humlesnurrs tanker og råd som er hovedsaken, slik at disse fem eventyrene bare illustrerer noen poeng?

Skalden Skurre var – i Harry Potters verden – en eventyrdikter på 1400-tallet, og hans eventyr er populære blant trollmenn. Skurre og eventyrsamlingen hans ble introdusert som en gave til Hermine fra Galtvorts avdøde rektor Humlesnurr i «Harry Potter og dødstalismanene», og var en nøkkel til løsning av mysteriene der.

Eventyr eller intertekstualitet
Det er flere ulike innfallsvinkler til denne boka. Den første, og minst fruktbare, er å oppfatte det som vanlige kunsteventyr, i tradisjonen etter brødrene Grimm, Charles Perrault og Chaucer. Videre kan boka betraktes som en privat vennegave og en uhøytidelig, intertekstuell sjangerlek. For det tredje kan boka sees som en etterutgitt fotnote til «HP7» – Harry Potter og dødstalismanene, som en overtydelig presisering av dydelæren i Rowlings verk.

Dette er altså en spinoff fra Harry Potter-serien, og er den tredje boken som utgis av slike bøker som er navngitt i Potterbøkene og angivelig er kjente og kjære blant magikere. Sammenlignet med «Fabeldyr og hvor de finnes» – som var et deilig oppkomme av oppfinnsomhet – er dette en forunderlig tam bok. Den lave humorfaktoren kan forklares med at den inngår i en alvorlig fase av Harrys oppdrag.

Opprinnelig fantes boken bare i sju eksemplarer, håndskrevet og illustrert for hånd i sju eksemplarer av forfatteren selv: seks var gaver fra Rowling til hennes venner, og ett eksemplar ble auksjonert til inntekt for Rowlings eget barnefond
CHLG – Childrens High Living Group, til en pris av 1,95 mill £. Når boken nå utgis i ordinær utgave, er det fremdeles til inntekt for CHLG.

Den som vil, kan gjøre et poeng av at Rowling har laget et skille i sin forfatterøkonomi, mellom de egentlige bøkene, og spin-off-bøkene. De syv bøkene om Harry Potter har angivelig gjort henne til verdens rikeste forfatter. Senere gjenbruk av bøkene har gått til veldedige formål. Det er nesten så man kan fornemme tanken bak: «Å skape Harry Potter er ærlig arbeid, men det å gjenbruke merkevaren etterpå er en type profitttmaksimering som bør tilfalle en god sak».

Dyds-mønstre
Boken inneholder fem eventyr, med en kommentar av Humlesnurr til hvert eventyr. Eventyrene tematiserer egenskaper som egoisme, ubarmhjertighet, hovmot, kjærlighet, forfengelighet og uselviskhet.

Eventyrene er av tradisjonell britisk/sentraleuropeisk eventyrstil, med fyrste, riddere, håndverkere, tjenestefolk, hekser og talende dyr. For ett av eventyrenes vedkommende, «Historien om de tre brødrene», har Rowling sagt at hun var inspirert av «The Pardoner’s Tale» fra Chaucers Canterburyfortellinger, et verk som vel må sees som den fremste engelske eventyrsamlingen. En gjennomgående moral i eventyrene er at det går dårlig med den som forsøker å overliste magiens, nestekjærlighetens og naturens lover. To av brødrene i «Historien om de tre brødrene» prøver å lure døden – uten hell. I «Klumpedump og Kaklestubben» prøver en forfengelig konge og en bedrager å lure til seg magiske egenskaper, det ender med at de blir gjort til skamme av en vaskekone som egentlig er magiker.

Fotnote til Harry Potter-serien
Humlesnurrs kommentarer utgjør hele 40 av i alt 91 tekstsider, og er nok bokas beste del; det er nærliggende å tenke at eventyrene er eksemplifiserende fotnoter til Humlesnurrs minner og meninger – ikke omvendt. Her møter vi rektorens tørrvittige humor og minner fra barndommens eventyrstunder, anekdoter om kjente trollmenn, og viktige tanker om dyder og dydløshet hos gomper og magikere gjennom tidene. Kommentarene og deres omfang henger sammen med bokas plass i seriens univers: det er råd om livskunst, beregnet på å hjelpe Harry og vennene med å løse magiske og etiske utfordringer i en viktig fase av serien og dens avsluttende bind.

Eventyrene, og Humlesnurrs kommentarer til dem, er mildest talt overtydelige, og det er i lys av dem lett å konkludere med at Rowlings budskap i Harry Potter-serien har to hovedsiktemål: at jenter er like mye verdt som gutter, og at alle «raser» er like mye verdt: det er mange og skarpe utfall mot magikere som ser ned på de umagiske «gompene»!

Boka kan sees som et utslag av Rowlings akilleshæl som forfatter: en tendens til å være overtydelig. Den inneholder en rekke overtydelige moraliteter som jeg tenker meg at Rowling kanskje kan ha ofret under arbeidet med HP7, under parolen «Kill your darlings». Så viste det seg at darlingene ikke var grundig kill’et likevel. Og som «middelaldereventyr» blir de da også anakronistiske: dette er Rowlings og Humlesnurrs idealer projisert bakover gjennom århundrene.

Rowling vinner nok ikke nye venner med denne boka, og det er slett ikke sikkert at alle fans trenger å lese den. Boka står ikke på egne ben, men er med på utdype tema fra 7-bindserien med Harry Potters eventyr, og sånn sett er den grei nok. Entusiastene får et små-sjarmerende og overtydelig innblikk i Humlesnurrs etiske idealer.